Solbrent i kinna.

Børvasstindene og Saltstraumbroa. Foto: Hege Ødegård.

Jeg har et geografisk kart i hode, sånn at når noen sier hvor de kommer fra kan jeg få plassert dem øverst, til høyre eller venstre. Det er ganske enkelt når jeg til vanlig oppholder meg i Lillesand som ligger nesten helt syd. Det er enkelt å plassere noen fra Finnmark, Telemark eller Hordaland. Det er egentlig ikke noe jeg tenker over, men i dag har jeg følt meg litt stedvill. Hvor er jeg egentlig i forhold til resten av Norge? Eller verden? Nå er jeg på høyde med Island som til vanlig ligger opp og ut mot venstre og Telemark blir ned mot høyre. Mitt indre kompass har snurret og tørnet og oppdaget at den jeg snakker med, som kommer fra Lofoten, ikke er langt ut i havet opp mot venstre. Det ligger jo bare rett ut i havet fra der jeg er nå, et hopp og ett lakk ut mot venstre.  Og det er heller ikke sant, det tar tre timer med ferge over til Moskenes i Lofoten, til sammenligning tar det tre timer fra Kristiansand til Hirtshals. Merkelig med disse avstandene, en annen fortalte meg også at det er lengre å kjøre til Kirkenes enn til Lindesnes herfra. Som dere kanskje forstår har vi i dag møtt mange folk fra forskjellige fylker som skal delta på årsmøtet.

Foto: Mette Berg Nielsen.

Jeg har ikke oversikt over om alle fylkene er representert, men vet at mange måtte melde avbud på grunn av flystreiken. Og deriblant han vi ventet på, Helge, som til slutt måtte avlyse hele sulamitten. Det var ikke mulig å få forflyttet seg hit, da flyet hans ble satt ut i streik, og vi falt sammen her som to slappe ballonger. Poff, sa det, og der lå vi og grein og lurte på hvordan vi skulle klare oss uten vår klippe. Det var jo han som hadde alle svarene på våre synspunkt i årsmøtesakene. Mulig vi kjente på at vi ikke hadde gjort vår hjemmelekse og satt oss inn i sakene godt nok på forhånd. Det ble hastemøte via telefon og han forsikret oss at dersom vi satt der som to grå mus, så ville vi klare dette helt fint. Hva sa du, sa du? Vi blåste oss opp og tok skjeen i egen hånd og fikk oversikt over sakene og fryktet ingenting. Hallo, liksom, det kan da ikke være så vanskelig.

Fiskemåke. Foto: Hege Ødegård.

I kveld ble det avholdt et organisatorisk møte i forhold til strategiplan og det var veldig interessant. Noen ganger ble jeg distrahert av den røde sola som tittet inn til oss igjennom sprekkene på lamellene, og tankene surret rundt dagens oppdagelser. Jeg tenkte på morgenstunden på terrassen ved hytta som vi hadde i dag tidlig. Der satt vi og lyttet til gransanger og kikket rett ned på saltstrømmen som fosset under broa og ærfuglene som surfet på virvlene. Sola strålte og vi hadde Børvasstindene i sikte i morgendis. Vi hadde fått noen turtips og etter frokost salet vi opp og gikk fra hotellet og mot broa på en gangsti. Det vil si, det tok tre timer å forflytte seg femhundre meter. Vi skopet, lyttet, snakket, sammenlignet arter, fotograferte tindene og nevnte mange ganger for et flott sted vi var kommet til. Å, der, havørn. Og enda en. Jeg ser kanskje to, tre stykker i løpet av året, så det gøy å være her hvor de dukker opp overalt. Mette frydet seg, og hoppet til, små trippet med føttene for hver observasjon. Og de er flotte, og store, og det er noe særegent med disse fuglene, så det tok noen timer før jeg hørte Mette si – å… det er bare en havørn.

Havørn. Foto: Hege Ødegård.

Vi bestemte oss ganske tidlig for at vi ville gå til butikken som lå på den andre siden av sundet. Det betød at vi måtte over broa, og den er ganske høy. Utrolig utsikt over fjorden og så gøy med fugleperspektiv på måkekolonien under broa. Det var mye trafikk som suste forbi, vinden tok tak i oss og sola begynte å steike. Da vi hadde fått handlet og fortært lunsj, suste vi tilbake på rett side. Den turen har vi ikke lyst til å ta en gang til, men nå er i hvert fall det sjokolade i sekken.

Vi fant ei bukt med et stort tangbelte og satt der og solte oss litt da det tikket inn et spørsmål fra Martin Eggen om vi ville bli med på tur. Åhoi, sa vi, så flott. Han plukket oss opp og kjørte gjennom et naturlandskap preget av kultur, småbjørkeskog, fjellknatter og lyngenger, hvor vi til slutt stoppet ved inngangsporten til et militært område. Her tok han oss med ut i et åpent terreng med småpytter, rullesteinstrender og lyngsletter. Det lå litt skjult til så det hadde ikke vi funnet på egen hånd, og vi fikk høre historien om en steppebrakksvale som hadde tiltrukket seg mange lange linser. Vi fant traner, vipe, heilo, gravand, krikkand blant annet. Underveis fant vi ut at det måtte bli styre-seminar for Nof-AA i disse områdene, nå som vi var lokalkjente. Hmm…ikke sikkert vi får gehør for den ideen.

Området lå så nært et militært område at vi ble frarådet å ta bilder, men jeg klappet flere ganger på sidelomma der telefonen lå, og det kriblet i avtrekkerfingeren. Skulle gjerne vist dere hvordan det så ut, det var så flott. På veg tilbake i bilen snakket vi om alt mulig og ble veldig nysgjerrige da vi kom innom skadefelling. Martin kunne fortelle oss en del om det, som vi vil ta med oss hjem til våre trakter med tanke på for eksempel fellingstillatelse på grågås. Tankene var langt inne i saksbehandlinger da han bråbremset og skvatt til. Jeg forventet nesten en sjelden fugleobservasjon og fikk snudd hode i det vi siste forbi en flodhest. Bremselengden ble noen meter og hode mitt prøvde og forstå hva det hadde sett. Som regle tar hjernen beslutninger på grunnlag av erfaringer og det øynene så var en kortbent, brunfarget, stor, klompete, pattedyrlingende skapning i en stor dam. Det tok et sekund før jeg forstod at den hadde lange bein, den stod ganske dypt i vannet, men manglet hode. Å ja, en elg, den beitet på bunnen der, bare tre meter fra vegen. Martin ville rygge, men en bil sperret den smale vegen og vi måtte vente litt. Nå kan jeg vel at bilde, sa jeg og han bekreftet. Vi fikk rygget og jeg fiklet litt med kameraet og tenkte – hvor er knappen til å rulle ned vinduet. «Jeg har ikke vindu» datt det ut av meg, før jeg skjønte at jeg måtte ta bilde gjennom ruta. Panneklask.

Flodhest. Foto: Hege Ødegård.

Takk til Martin Eggen som viste oss rundt i ettermiddag og ikke minst stoppet på butikken. Vel fremme ved hytta igjen, ble det en liten benstrekk før vi gikk for å møte de andre årsmøtedeltakerne. Det ble mange navn og steder som skulle plasseres, og historiene satt løst. Mange som hadde opplevd fugle-gøye situasjoner og villig delte av sin kunnskap. Det er utrolig gøy å møte andre som er over gjennomsnittet interessert i ornitologi. Dagen endte i selskap med disse delegatene og i en fantastisk oransje/rød solnedgang.