torsdag 25. juli 2019

Artsliste m.m.

Artsliste  16.07-24.07 2019 


Selv om vi reiste midt i juli, har "fangsten" vært god. Hele 92 arter, noen nye Norgeskryss, noen sett for aller første gang. Vi har besøkt forskjellige biotoper, vært innom mange fylker, og tenk at vi måtte helt til Trondheimsfjorden før vi fant den første hettemåka? Og knoppsvane så vi ikke før siste dag i Oslo.

Skal du ut på langtur har vi noen lokalitetstips:


Bøyaøyri innerst i Fjærlandsfjorden, en del av Sognefjorden

https://www.bre.museum.no/boyaoyri-naturreservat

Tautra, ei lita øy utenfor Frosta

Hammervatnet, ved Åsenfjorden

https://faktaark.naturbase.no/?id=VV00000697
http://trondheimsfjordenvatmarkssenter.no/verneomrader/
https://www.birdingbed.no/fuglelokaliteter/trondelag/


Lågendeltaet, hvor Gudbrandsdalslågen møter Mjøsa

Nordre Øyern, sør for Lillestrøm

og Østensjøvannet, en perle øst for Oslo sentrum.

https://www.birdingbed.no/fuglelokaliteter/ostlandet


Runde var vi på i fjor, og vi skal definitivt tilbake dit. Andre steder vi har lyst å besøke er Utsira og Ørlandet, men det får bli neste tur :)

Lista over fugler:

Tårnseiler                      Gråspurv                  Stær                      Linerle                 Låvesvale
Fiskemåke                     Skjære                     Grønnsisik            Løvsanger            Gråmåke
Kråke                             Ravn                       Gjerdesmett          Gråhegre              Strandsnipe
Ringdue                         Laksand                  Hagesanger           Nøtteskrike          Stokkand
Svarttrost                       Gråtrost                   Grønnfink             Blåmeis               Rødstrupe
Gråfluesnapper              Buskskvett              Gulspurv               Skogsfugl            Grønnspett
Storlom                         Taksvale                  Toppand                Såerle                  Blåstrupe
Lerkefalk                       Steinskvett              Munk                    Bokfink               Kjøttmeis
Bydue                           Gransanger              Tårnfalk                Svartbak              Toppskarv
Kvinand                        Siland                      Rødstilk                Tjeld                    Vipe
Vandrefalk                    Trane                       Kanadagås            Kattugle               Sandsvale
Rødvingetrost               Spettmeis                Sangsvane             Grågås                 Storskarv
Sildemåke                     Pilfink                     Smålom                Storspove             Dvergfalk
Gråsisik                        Makrellterne            Havørn                 Rødnebbterne      Ærfugl
Løvmeis                       Svartmeis                 Gluttsnipe            Kaie                     Flaggspett
Sothøne                        Brunnakke               Sandlo                  Teist                     Svartand
Horndykker                  Sjøorre                     Hettemåke           Gravand               Rugde
Sivspurv                       Stillits                      Ugle(jord?)           Krikand               Knoppsvane
Toppdykker                  Sivhøne

OG    nise, sel, mår, ekorn, rådyr, padde, mink, flaggermus, hjort og elg :)

Dovre og E6
Skrevet av Hege.

Gubrandsdalen. Foto: Gunn M. Benning-Rogers.

Utladet og sliten etter mange dager på veien, sitter jeg nå i godstolen hjemme og lurer på om jeg skal pakke ut av bilen. Ofte når jeg skal skrive den siste teksten hjemme, blir jeg fort distrahert av andre gjøremål, «skal bare» er en kjent frase. Nå er vaskemaskinen opptatt med sine ting, bilen har allerede hatt en tur til butikken i dag og jeg har rukket et besøk av den siste pixeljenta, Mariann. Hun var helt desperat, hun hadde byttet telefon og hennes gamle app med fuglelyder var ikke lengre å oppdrive. – Jeg må ha fuglelyder, hvilken app bruker du og Gunn? Jeg viste henne BirdID – Nord university (gratis), som har et godt kartotek, men også Gyldendal store fugleguide app (koster litt, men er verdt hver krone). - Ja, den har jeg allerede installert, sa hun, med et smil, som den største selvfølgelighet. Jeg forstår henne veldig godt, og som fugleinteressert er den appen veldig god. – Den har også lyder, fortalte jeg henne, og det gjør den appen så god som supplement til boka i papirform. Jeg så at skuldrene sank på plass, og et fornøyd sukk, og så var alt i orden. Vi snakket litt om turen, og andre fugleopplevelser før hun gikk.

Løvsanger. Foto: Hege Ødegård

Det er rart å tenke på at vi våknet opp i går i teltet på Dovre. Hvis jeg ville så kunne jeg lett ta bilen og returner på sju og en halv time og rekke dit fint før leggetid.  Jeg har allerede fått en tekstmelding fra Gunn i dag, der hun lengtet tilbake. Ikke nødvendigvis Dovre, men turen. Tilbake til stemningen, forventingene, klokkeløst og se mer av Norge. Vi har vært langt, men sett bare en liten del. På vei hjem kunne vi tatt så mange ruter, andre daler eller sett andre fjell. Det forbli til neste tur.  

Vi var ikke helt klare for å reise hjemover og drøyde nedstigningen med en god tur inn i Fokstumyra naturreservat. Det er godt skiltet fra E6 ned mot Dombås, og vi vandret på sti, og delvis med brolagte overganger, imellom vierkratt, småpipete sivspurv-unger overalt, insekter og varm fønvind. Etter vel en kilometer kom vi til et observasjonstårn, og det var godt å komme ut av sola. Vidstrakte vidder og høye fjell og et vann langt inn på myra, var det vi så derfra. Er det en ting som har vært gjentagende så er det mangel på fugl i fra tårnene, i hvert fall slik vi er vant til i fra Veljerne. Nå kan man jo reflektere over årsaken til dette, og vi forstår jo at juli er ikke den beste tiden å se menger med fugl, det er heller typisk for vår og høst trekket. Men det er nå vi har ferie og kan reise, og vi har sett mange fuglearter likevel, Gunn lager en fullstendig liste snart. Vi har kanskje også gjort det vanskelig for oss selv ved å reise i midten av juli, da vi ofte har klødd oss i hode av variasjonene på grunn av myting-drakt og juvenil-drakt. Så da stod vi der da, igjen i et tårn og skuet utover, så litt på plakatene og drømte om både det ene og det andre. Et par elg vandret ute i myra, og vi håpte at de ville passere tårnet på kloss hold, slik at vi ihverfall kunne få blinkskudd av disse. 

Elgku med fjorårskalv. Foto: Hege Ødegård.

Det var ei elgku med en fjorårskalv. Det er ofte at elgkua jager bort den forrige kalven idet hun får en ny, men disse gikk sammen, så hun har da mest sannsynlig ikke fått ny eller mistet den ho hadde, vi vet ikke. Uansett gikk de der og beitet, satte nesa mot vinden og stod og skuet utover myra og imot der vi stod. Vi hadde vinden bak oss, og jeg regnet med at de snart ville oppdage oss og snu, men de virket rolige, og beitet igjen. Av og til vandret de, småløp litt, men beitet igjen. Vi fikk noen bilder av dem på langt hold, men håpte de ville komme nærmere. Vannet i myra lå slik til i forhold til tårnet at de måtte på ett eller annet tidspunkt komme ganske nært oss. Eller snu for å ta omveg rundt vannet. Terrenget rundt dem besto av små trær, kratt og myr. Mellom vannet og tårnet var det veldig åpent terreng og kua bestemte seg for å krysse der i stor fart, kanskje ho hadde fått nok av oss i tårnet, eller ho bare ville komme seg inn i skogen på andre siden, eller ho viste om «flokken» av andre elg som vi oppdaget i etterkant. Elgkalven gikk litt sine egne veier og vandret litt rundt og beitet, vant til at mor passer på for farer, og han stod med nesa nedi noe kratt i det kua satte av sted. Da han oppdaget at det var på tide å få opp farta, tok han en annen rute over myra for å ta henne igjen. Ett hopp og ett sprett, så stod han der og lurte på hvilken vei som var lurest å velge. Kua var kommet langt og vi fotograferte henne og var opptatt med dette, da vi gløttet etter halvannen-åringen, og vi så han forsvant ned i myra. Bare ørene stakk opp, og vi skvatt til og fulgte dramaet gjennom kikkert. Gunn fikk hjertebank, og snakket til han – Hvorfor skulle du finne på å gå den veien da? Oi, nå må du komme deg opp. Jeg prøvde å berolige henne og sa -han klarer det fint, han må bare få stablet de lange beina, han er så pass stor at dette går fint. I hode så jeg for meg at helikopteret måtte komme og løsne han fra myra, og jeg så for meg avisoppslag og en hel haug med styr.
Alt dette mens elgkua stoppet og kikket etter han, så han lå der og kavet, og det så ut som om hun tenkte – hva gjør du uti der? Vi må gå nå. Ho stod der med ørene rett frem, og så faktisk litt urolig ut, som om hun vurderte å gå uti til han. Vi har sett filmer der elefanter drar opp ungene sine fra elvebredden med snabelen sin, og jeg kunne kjenne på hennes mangel på snabel. Midt i dette dramaet der han kavet i myra, visste jeg også at det var lite elgkua kunne gjøre, at dersom han ble liggende ville ho til slutt gå derfra uten han. Det stakk litt i mors-hjertet å se dette, men vi håpet at naturen hadde utrustet han med krefter til å komme løs på egen hånd. Vi så han kavet med underlaget som gav etter, men han kom seg på beina, men falt på nytt nedi et nytt sumphull. I alle dager, så vanskelig det skulle bli. Vi lurte på om han begynte å bli sliten, der han på nytt prøvde å få fotfeste. For et drama, men det endte godt, da han for andre gang kom seg opp og trådde forsiktig over resten av myra og opp på fast grunn. Kua tok en stor bue rundt myra, og opp i skogen på andre siden, der hun hadde sett at han gå inn.

Elgku med årskalv. Foto: Hege Ødegård.

Vi måtte få pusten igjen og stod der da en far med et par sønner dukket opp i trappa. Hei, sa vi og han svarte på gebrokkent engelsk, og lurte på om vi hadde sett noe. Da fortalte vi litt om dramaet som nettopp hadde skjedd. Oi, sa han, og vi som ikke har sett elg før. Han skulle til å gå, da han oppdaget noe brunt borti krattskogen, der hvor «drama»-elgene var kommet fra. Der stod ei ny elgku med en liten kalv, helt oransje og fin. Han tilkalte guttene sine og løftet dem opp i vinduet slik at de skulle få se. Jeg strakte bort kikkerten og de fikk se i et par minutter før de forsvant. Elgkua stod med strakt hals og rette ører foran det åpne landskapet og vurderte hvilken rute hun skulle ta. Ho virket mer urolig enn de forrige, og ho snudde med den lille igjen i ly av småbjørkene.

Gangbroer i Fokstumyra. foto: Gunn M. Benning-Rogers.
Heipiplerke. Foto: Gunn M. Benning-Rogers.
Kjærlighet i lufta? Foto: Gunn M. Benning-Rogers.

Vi skulle gjerne hatt tatt oss tid til å utforske hele stien som går rundt i naturreservatet, kanskje neste gang, og vi returnerte til bilen. Derfra ble det et par stopp ved noen andre vann, uten flere nya artet på lista. E6 fra Dovre til Gjøvik gikk i «rutsjefart», det føltes i hvert fall sånn, jevn nedoverbakke, slak svingete vei og flyt i trafikken. Det suste sørover og Gunn studerte kart og kompass for å finne et mulig stoppested til før vi begynte på E18. Der Gubrandsdalslågen renner ut i Mjøsa ved Jørstadmoen like ved Lillehammer stanset vi, og fikk se et fantastisk fugletårn som skuet ut over Lågedeltaet naturreservat. Det var ikke særlig fugl der akkurat da, og badegjestene lå strødd i varmen, men det tårnet var verd hele turen. Arkitektur er en fin ide, og her har de bare laget det fineste jeg har sett, de må spre disse over hele landet.

Lågendeltaet fugletårn. Foto: Gunn M. Benning-Rogers.
Foto: Gunn M. Benning-Rogers.
For en arkitektur. Foto: Gunn M. Benning-Rogers.

Videre sørover ble det Norde-Øyeren naturreservat og Østensjøvannet. Førstnevnte kan anbefales, bare ikke i juli med 28 varmegrader og mygg. Vi tenkte vi skulle finne tårnet, men gav opp halvveis, det var uutholdelig med så mye fotoutstyr, kikkert og teleskop hengende på skulderen. Østensjøvannet derimot leverte, og for et utrolig sted. Jeg hadde ikke vært der før og skjønner nå hvorfor alle snakker om dette stedet. Midt i Oslo kommer man tett inn på fuglene og de har en oase som de boltrer seg i.

Østensjøvannet. Foto: Gunn M. Benning-Rogers.
Toppand hunn. Foto: Hege Ødegård.

Da klokka var nærmere ni i går kveld, var det på tide å gi seg. Vi satte gps-en på «hjem» og i tre og en halv time hadde vi fuglelyd-konkurranse i bilen. For en avslutning og for en tur. Superlativene bare renner på og vi kunne, som nevnt tidligere, bare fortsatt en uke til.

Takk for turen.

onsdag 24. juli 2019

Parkert og plassert.
Skrevet av Hege.

Hvilket insekt? Foto: Hege Ødegård.
I kveld er det slutt. Norgesturneen er fullendt og vi har parkert og plassert oss i hvert vårt hjem. I morgen legger jeg ut siste kapittel av vår rundreise.

tirsdag 23. juli 2019


Klokka og sola.
Skrevet av Hege
Fugletårnet ved Hammervatnet. Foto: Hege Ødegård.

Reisen vår er inne i det siste døgnet, i morgen er det hjem. For en time siden satte vi opp teltet på Snøhetta camping og det er blitt en god rutine. Det er på tide å reise hjem, ferien er snart slutt, men jeg kunne ha tatt ei uke til. Alt flyter så greit, bilen ruller, Gunn er snill og det er så mye å utforske. Det er null stress og vi sover godt i teltet. Som i dag morges, da jeg hørte glidelåsen i det Gunn gikk ut, og jeg lurte på hva klokka var. Jeg hadde vært våken noen ganger og gløttet bort på henne, men ho lå der tulla inn i dyna, så jeg snudde meg og døset av igjen. Jeg prøvde å se på teltduken for å finne ut om sola var stått opp, om jeg burde stå opp, men lyset forandret seg ikke. Dere tenker kanskje jeg kunne har sjekket klokka? Jeg har ikke armbåndsur, bruker bare mobilen, og den var dø. Eller bare tom for strøm, ettersom vi ikke fikk ladet i går kveld. Vi har ordnet oss med to lange ledninger, men ikke overgang fra sånn tofas (tror jeg det heter), sånn stor blå dings. Så la jeg der da og lurte på hva klokka var, ikke kunne jeg spørre Gunn (ho var vekk), og ikke kunne jeg se på sola da den var bak et tett skydekke. Løsningen ble å slå på pc-en. Den hadde noen få prosent igjen fra i går, og den viste ti over ni. Herlilan, da var det på tide å komme seg opp.

Campen fra i går. Foto: Gunn M. Benning-Rogers.

Opp og ut og rydde leiren, se ut over stranda med teleskopet, rydde litt til, pusse tenner, få alt plassert på rett plass i bilen, se på sandlo i fjæra, og så var vi klare for avgang. Like i nærheten av campingplassen gikk veien ut til ei øy, Tautra. Her var det merket på kartet med fugletårn og utsiktsteder for fuglekikkere. Hentet fra Wikipedia: 1978 ble det tatt i bruk en vei til øya Tautra på en 2,5 km lang molo mellom øya og fastlandet. Denne moloen gikk over sundet Tautrasvaet og førte til at tidevannsstrømmen gjennom sundet ble avsperret. Dette førte til store endringer i fuglefaunaen i ramsarområdet i Svaet, som er del av Tautra og Svaet naturreservat og fuglefredningsområde. Rovdyr fikk også tilgang til hekkekoloniene på Tautra via moloen. Det ble derfor besluttet å erstatte et stykke av moloen med ei bru, byggestart var 1. april 2001. Da den ble åpnet 2003 kostet den 43 millioner kroner, fire millioner mindre enn prosjektert.

Midt på brua står det en port som skal hindre rovdyr i å komme seg over til det verna området. Da vi kom dit og fikk se porten trodde vi først at vi ikke fikk lov til å kjøre over, det så så strengt ut, nesten militært, ikke noe skilt som forklarte noe, bare om hvordan man kunne åpne den manuelt dersom automatikken ikke fungerte. Vi stoppet på ei lomme like før porten og så litt på hvordan de andre bilistene brukte porten. Kanskje det var sånn brikke-løsning, at man måtte ha adgangskort, liksom? Mens vi stod der så lå havet på begge sider og det ble fart på kikkerten og kamera. Sjøorre, svartand, teist, ærfugl og ikke minst horndykkere. For et eldorado.

Teist i kjent flukt. Foto: Gunn M. Benning-Rogers.

Det ble grønt i porten og vi satte etter køen før porten lukket seg, nesten som å snike seg med. Øya Tautra ligger i Trondheimsfjorden og er så idyllisk, med mye jordbruksområder, småskoger og lokalsamfunn. Det minnet litt om Jomfruland, som en lang smal øy, med fugletårn i den ene delen og utsiktspunkt i den andre. Fugletårnet lå litt ut i skogen og vi parkerte bilen, og gikk det siste stykket. Store plakater som forklarte og ikke minst en oppfordring om å være stille i tårnet. Langs stien utover, som var innegjerdet (beitende dyr hadde stort område) var vi tett på skogen og de skjønneste svartmeis-unger dinglet i grantrærne. Fra tårnet kunne vi se en dam og store åpne gressområder, lange strender, tangbelter og mye av Trondheimsfjorden. Lyset stod litt rett på og fuglene på vannet ble alle siluetter, og vi fant bare to nye arter, gravand og hettemåke.

Stien ut til tårnet på Tautra. Foto: Hege Ødegård.


Måsedammen ved tårnet. Foto: Gunn M. Benning-Rogers.

Neslesommerfugl. Foto: Gunn M. Benning-Rogers.

Tilbake i bilen var det på tide med frokost, selv om det skulle vært lunsj, og det er like godt med knekkebrød som dag 1. Sola kom igjennom skydekket, syklende familier rullet forbi, noen klippet gresset på fotballbanen med traktor, et par damer kom og satte seg i strandstoler nedi fjæra og vi la en ny plan. Det var på tide å få opp farta sydover, bare en rask titt i fugletårnet fra i går ved Hammarvatnet. Raskeste vei er E6 i følge med lastebiler, bobiler og andre enten på ferie eller ute i annet ærend. Noen har god tid, andre skal rekke noe, mens andre igjen ikke liker å ligge bak i køen. Fram, fram, fram… og jeg liker jevn fart, med passelig mellomrom til bilen foran. Da kan jeg la blikket av og til hvile litt på omgivelsene og få med meg endringer i biotoper, eller flott lys i ei elv, og se på flotte bygninger. Ofte blir mellomrommet fylt av dem som skal først, eller ujevn fart i køen. Min løsning er å stoppe, la dem komme frem, så kan vi kjøre her bak i jevn fart og med stor avstand til køen. Det blir bare ny kø, sier du? Ja, men da skal jeg sikkert kjøpe noe eller stoppe for å tisse litt, så ordner det seg så fint. Dersom jeg finner en kø med god jevn fart og helst en lastebil som kjenner veien, liker jeg å suse der sammen med dem. Da kan det bli mange mil, med musikk på høyt, drikke i koppeholderen, Gunn som pøser på med kunnskap om det meste vi lurer på og vi orienterer oss i terrenget. Og ikke minst hvor er vi og hvor skal vi. Hun hadde bestemt seg for at vi skulle stoppe på Dovre, så her er vi nå. Fortsatt mange mil igjen, men her er litt å utforske i morgen tidlig.

Trondheimsfjorden er vakker. Foto: Hege Ødegård.

Det var noen som prøvde å finne en løsning på gårsdagens diskusjon. Hva hvis jeg skulle ta bilde med min mobil og måtte holde det med begge hendene litt kronglete, slik at jeg ikke rakk utløserknappen, og bad Gunn trykke? Hvems bilde er det da? Det var jo Gunn som tok bildet? Eller hvis jeg bad henne holde telefonen min slik at jeg kunne trykke på knappen, så var det vel Gunn som valgte utsnittet og da er det vel hennes bilde? Vi kom ikke frem til noe annet enn at det var et samarbeid og at bildet tilhørte begge. Vi vet om andre kunstnere som lager kunsten sammen, så hvems kunst er det da?

Dagens tall er 84 og 7 nye i dag. Høydepunktet var horndykkerne, og ikke minst teist. Like før vi forlot moloen på tilbakeveien, dukket det opp fem storlom like ved og det ble knipsing i vilden sky. Og like bortenfor en liten søt liten dupp, som dykket og svupp opp igjen, lå lavt i vannet og dykket igjen. Kan det ha vært alkekonge? Den lignet, og var liten og hvite striper på siden. Etter sjekk av bilder og fugleboka, ble den bestemt til teist-unge, da den hadde «feil» nebbform og hodeform.


Storlom. Foto: Hege Ødegård.





mandag 22. juli 2019


Nord eller sør.
Skrevet av Hege.

Titran. Foto: Gunn M. Benning-Rogers.
I kveld har ser vi Trondheim blinke fra andre siden av fjorden. Vi er i nærheten av Frosta som ligger på ei halvøy i Trondheimsfjorden. Vi hadde sett oss ut en annen camping, men det krydde av mygg, så da flyktet vi ut mot fjorden og fikk litt trekk fra havet. Her sitter vi og ser på makrellterner som svinger seg forbi. I formiddag fikk vi overdose av rødnebbterner og er ikke lengre så usikre på hvordan vi skal skille dem. Sola stod fint på sundet rett utenfor hytta og havfiskerne var allerede i gang. Ternene vi så i skumringen i går danset forbi i ujevn rytme, uforutsigbare, men veldig elegante. Det er ikke lett å treffe med fokus på de små skjønne, og vi satt ganske lenge med hvert vårt kamera. Vi prøvde å fange enhver som kom nær nok, men de suste fort utenfor rekkevidde. Lyden fra dem hørtes hele tiden, og blandet seg med lyden av stær, linerler, gråmåker, svartbak og fiskemåker.

Rodnebbterne. Foto: Gunn M. Benning.-Rogers.

På nærmeste skjær satt en blandet måkeflokk, igjen ser det ut som om de har avtalt hvem som skal sitte hvor, og de har tilsynelatende det ikke travelt med å finne mat. Jeg tenker de får mer enn nok fra havfiskerne i løpet av dagen. Litt lengre ute i sundet, over holmene høres et varsel skrik og vi så havørna så vidt over horisonten. Ho ble fort etterfulgt av skrikende måker, tøffe kråker og en tjeld som ville ha henne vekk. Måkeflokken på «vårt» skjær føk opp sekundet før vi så ørna og vi ble imponert over deres skarpe blikk.
Ørna i lufta. Foto: Gunn M. Benning-Rogers.

 Fra Frøya kan vi se over til Smøla, ei øy med mange vindmøller, og som vi har hørt mye om. Vindmøllene har tatt livet av mange havørner og de står der og svinger sine gigantiske armer. Vi snakket litt om det i bilen, at vi ikke ønsker slik hjemme, selv om det ikke ser ut til at vi kan unngå det. Dette er ikke en politisk blogg, men jeg håper vi kan finne ut av dette energibehovet uten å ødelegge enda flere store land- og luft områder. Vel er det vakkert dette landet vi har kjørt igjennom i mange dager nå, men menneskelig inngripen og påvirkning ser vi overalt. Det er nesten ikke et sted uten spor etter mennesket. I kategorien for naturfoto er det et viktig å ta bilder uten menneskelige spor. Selv ikke en stubbe kan være med. Ofte korrigerer jeg mine bilder ved å fjerne strømledninger, så kan man diskutere om det er greit eller ikke.

Frøya. Foto: Gunn M. Benning-Rogers.
Frøya. Foto: Hege Ødegård

 Helt vest på Frøya ligger Titran, et tettsted med mange hus på hver en knatt. Vi hadde et stopp her og så oss litt rundt, da vi ble oppmerksomme på en hel flokk rødnebbterner som hvilte på en liten odde. De flakset opp alle på en gang, mulig vi skremte dem, men de kom raskt tilbake og satte seg igjen denne gangen på ei flytebrygge. Det ble en hel fotoshoot med den gjengen, og Gunn gikk til slutt helt ut på brygga uten at de så ut til å bry seg om det. Hun kom veldig nærme før de lettet, og jeg kunne ikke dy meg og måtte bare prøve. Jeg fikk satt meg ned på brygga og «ekte» meg nærmere og nærmere. Det ble noen flott bilder, og en fin opplevelse sammen med fuglene i fønvind.

Rødnebbterner. Foto: Gunn M. Benning-Rogers.

 
Rødnebbterner. Foto: Hege Ødegård.
Rødnebbterne. Foto: Hege Ødegård.

Vi kjørte rundt hele øya i dag og da vi var nesten rundt møtte vi noen med knall gule t-skjorter - Nei til vindkraft på Frøya. Oi, tenkte vi, hva skjer? Litt lengre borte så vi gravemaskiner og enda flere gule t-skjorter, og en hel camp med plakater og folk alle veger. Det så ut som om de holdt på å avslutte et arrangement og vi kunne senere lese om det på fb. Litt rart at vi akkurat hadde snakket om det, så så det ut som om de faktisk skulle bygge noen vindmøller på Frøya.

Havørn. Foto: Gunn M. Benning.Rogers.

 Vi så et par tre ørner til på øya, men ellers ikke så mye nytt, løvmeis og svartmeis ble det jo. Så bar det tilbake til fastlandet og på vei studerte Gunn noen kart vi var kommet over. Nof Møre og Romsdal har laget en oversikt over fuglelokaliteter som er merket på google maps og det samme har Nof Trøndelag. Vi staket ut veien mot et fugletårn ved Gaulosen Naturreservat. Det var ganske stille der, men utrolig flott anlegg, vel verdt en tur innom. Stor plakater som fortalte en del om området og at det var et Ramsar-område. De hadde et stort åpent hus med sitteplasser til mange som kunne brukes fritt av skoler eller lignende. Derfra ville vi innom et slikt sted til på kartet og suste forbi Værnes (som også forøvrig er fugletitter-sted) og fant til slutt et ferskvann rett ved E6, Hammervatnet. Fugletårnet var godt skjult, men med god utsikt over den østlige del av vannet. Her var et våtmarksområde med takrør, noe som vi nesten ikke har sett på turen. Det var godt å se sivhøner og brunnakker med unger. Her fant vi også flaggspett og flere arter som vi hadde fra før.


Dagens diskusjon fra bilen: Dersom den ene holder telefonen og den andre trykker på utløserknappen, hvem sitt bilde er det?

Tjeld. Foto: Hege Ødegård.





søndag 21. juli 2019


Havørn og rødnebbterner.
Skrevet av Hege

Makrellterne. Foto: Hege Ødegård

I dag har vi nådd det nordligste punkt for turen, Frøya, ei øy ytterst på trøndelagskysten. Vi kjørte to undersjøiske tunneler, først fra fastlandet til Hitra og så helt ut til Frøya. Vi lette etter campingplassen som var merket på kartet, men så ikke snurten av den. Etter en ringerunde fikk vi napp hos Frøya Havfiskecamp. Havfiske er en stor ting her ute og noen leier ut hytter og båter til fiskelystne. Men en overnatting for oss var ingen sak, og vi sitter nå i ei luksushytte. Den er stor som en hybel og her er alt man trenger. Til og med store panorama vinduer med bølgeskvulp rett inn. Vi ser ut over et sund med flust av måker, terner, noen tjeld og nettopp turens første havørn. Gunn spratt opp og ut på verandaen med meg  i hælene. Da holdt ørna på med noe i vannet noen få meter fra oss. Det så ut som om ho ville ha noe som lå i vannet, ho baksa og måkene bærte seg. Vi fulgte med fra orkesterplass da ho satt klørne i noe, men det var tungt for ho letta ikke. Ho blei liggende på vannet med vingene utbredt. Jeg trodde ikke havørna kunne lande på vannet, i hvert fall ikke stupe slik fiskeørna gjør, og jeg var spent på om ho ville klare å komme seg opp igjen. Etter noen sekunder mens jeg hentet kamera, gjorde ho et forsøk på å lette. I et byks var ho oppe, og dro med seg noe i klørne. Et par vingeslag etter gav ho opp og slapp, da så vi at det var ei grågås. Tenk at ho prøvde seg på ei stor gås. Ørna tok en stor sving ut i havet, og gåsa begynte å padle til land. Vi venta spent på om ørna ville returnere, og fulgte med på gåsa som lå så dypt i vannet at vi bare så hals og hode. Måkene roet seg og landet tilbake på sine plasser og gåsa kom seg bak en holme og kanskje i sikkerhet, for denne gang. Ørna måtte nok klare seg med annen kveldsmat.

Havørn med grågås. Foto: Hege Ødegård.

 Vi har fått utforsket øya litt etter at vi ankom sent i ettermiddag. På leting etter campingen ble vi fort distrahert av de mange buktene, småheiene og utsikten over havet og det ble en del stopp underveis. Endelig fant vi makrellterne og gråsisik. Vi har sikkert sett rødnebbterne uten at vi er helt sikre. Den er vanskelig å skille fra makrellterne i flukt, og vi håper på et godt bilde i morgen.

Det er litt vanskelig å skrive i kveld for jeg bare klør på myggestikk. De svarte små fluej*vlene som biter har en tendens til å finne meg og i Fuglevika hadde de flere. Heldigvis kom det litt regn og vi pakket sammen tidlig og reiste fra de drittfluene. Tror forresten vi pakket ble på rekordtid. Goggle maps beregnet kjøretid på tre timer og vi regnet seks timer. Vi vet at vi alltid bruker lengre tid enn vi tenker og det viste seg å stemme. Underveis fra Ålvundfjord til Surnadalsøra poppet vi ørene flere ganger på veg opp og på vei ned igjen. Og vi så på kartet at det var mulig å kjøre helt ned havna ved Surnadalsøra. Der hadde de ei stor båthavn og et idrettsstadion. Det var mulig å kjøre helt ut mot stranda og det var et veldig stort flo- og fjæreområde med mudderbank. Vi fant ikke noe uvanlig der, men så at det var et flott område for fugletitting. Det burde stå et fugletårn der, og det er sikkert mye interessant der vår og høst. De neste kilometerne gikk radig unna, men vi stoppet for en flokk traner og senere et stopp for smålom.

Surnadalsøra naturreservat. Foto: Gunn M. Benning-Rogers.

Traner. foto: Hege Ødegård.

Vi trodde aldri det skulle bli slutt på fjell, dog de er blitt mye rundere. Et øyeblikk der så det ut som om vi var på Iveland, eller Oggevann, da naturen hadde mange likhetstrekk. Vi har bare sett på kartet og funnet ut at det sikkert er gøy å reise til Hitra, og skal man først ut dit kan man jo liksegodt reise helt ut til Frøya. Vi ville så langt vest vi kunne og sitter nå i Svellingen. Vi har vært i nærheten av Vestkapp som er Norges vestligste punkt, men vi ville så langt vest vi kunne ut fra Mørekysten. Hitra og Frøya ligger akkurat innenfor Trøndelag som nettopp er blitt ett fylke, så jeg vet ikke om de ligger innenfor «møre»? Sikkert ikke, folk er jo litt spesifikke på sånne greier, det er i hvertfall sørlendinger.

Et sted på Frøya mellom andre ferieturister eller fastboende, på kronglete asfaltvei, mellom konsentrasjon og tankeflyt, mellom stillhet og prat hoppet Gunn til på sin side og det ble bråstopp. En falk satt på hennes side og hun studerte, og knipset litt. Jeg gløttet litt ut på min side og der ja, satt en til, like ved veien. Det brydde seg ikke mye da jeg rullet ned vinduet og stakk linsa ut. Den vrei på hode litt og i ett splitt sekund stirret den meg rett i øynene. Helt utrolig. Det blikket. Og det var en dvergfalk hunn, eller mulig det er en ungfugl? Det vet vel dere ekspert, vi diskuterer fortsatt forskjellene på artene og de forskjellige nyansene, og juvenile opp mot hoer og hanner og hele sulamitten. Vi har en relativ stor erfaringsboks å ta av og finner som regel ut av det, men akkurat denne falken er hunnen og 1k ganske like.
Dvergfalk. Foto: Hege Ødegård.


Dagens tall er 68 og 7 nye arter i dag. Dagens fugl er den ene vi har sett en av, havørn. Endelig er kommet inn i dens rike og allerede etter kort tid leverte den.

Vi har savnet de stor fjell i dag og Gunn satte sammen en kavalkade for dere som også kjente på savnet.
 
Briksdalsbreen og traktoregg. Foto: Gunn M. Benning-Rogers

Elv i Loen. Gunn M. Benning-Rogers.

Giftesteinen, Hornidalen. Foto: Gunn M. Benning-Rogers.

Loen Skylift. Foto: Gunn M. Benning-Rogers.

Gård i Oldendalen. Foto: Gunn M. Benning-Rogers.

Sogn og Fjordane. Foto: Gunn M. Benning-Rogers.




lørdag 20. juli 2019


Bobiler og nasjonal romantikk
Skrevet av Hege.

Geirangerfjorden. Foto: Gunn M. Benning-Rogers

For en time siden satt jeg nede i fjæra og så på fuglene som hadde fått stranda tilbake etter at dagens badegjester hadde trukket seg tilbake. De virket rolige, gløttet litt skeptisk mot meg, men fortsatte med sine aktiviteter. Ei gråhegre stod så strak ho var med føttene i vannet, så nesten ut som om ho tenkte – står jeg helt stille nå, kan du ikke se meg. Bortenfor henne tasset seks rødstilker med konsentrerte blikk i vannpytten, de bevegde seg rykkvis på jakt etter noe spiselig. Fortsatt svært bevisst på hvor da andre var og observante for eventuelle farer. Fiskemåkene hadde begynt å samle seg i strandkanten og hadde ordnet rekkene, helt til ei til ville sitte og det ble uro. Mye skrål og skrik før de igjen hadde fått plassert seg. Skyene laget et slørete lys, nesten som skumring og tett bomull fylte himmelen. Tjelden hadde en del av stranda for seg selv og var virkelig opptatte av blåskjell. Begge foreldrene gikk i vannet og fant hvert sitt, tasset med det i nebbet opp på sanden med ungene etter, to stykk. Ungene holdt hodet lavt mellom skuldrene og tigget etter mat, småløp etter for å komme først frem i påvente av godbiten. Den voksne stappet skjellet ned i sanden og åpnet det ved å vri og vende på det. Jeg fikk lyst til å hjelpe til med å holde, der den så ut som om den skulle åpne et syltetøyglass med begge hendene på ryggen. Ungen virret ved siden av og ventet tålmodig, forhåpentligvis lærte noe underveis også, og snappet til seg innmaten i det den var synlig. Så fort den var slukt satte foreldrene ut igjen i vannet og fant et nytt skjell. Slik holdt de tålmodige på med skytteltrafikk den stunden jeg var der. Noen fiskemåker satte i varselskrik og jeg vente hode etter lyden. Kråker og måker er gode på å varsle farer som rovdyr og lignende, og jeg fikk fort svar på hva som var galt. En familie på fire (mennesker) kom ruslende ut på stranda, sikkert en liten kveldstur, men måkene synes at det ble for nært. Folkene fortsatte i samme retning, og måkene skrålte og sirklet og var urolige for dette. Jeg ventet på at måkene skulle begynne å stupe etter dem, men de tobeinte bøyde litt av og det var nok til at måkene roet seg.

Fiskemåke med fangst, men hva? Foto: Hege Ødegård

Ved første øyekast ser det ikke ut som om det er særlig fugl i buktene vi har fart forbi i dag, men man opplever mye ved å sette seg litt ned og observere hva som skjer. Jeg kunne ha sittet lengre, men det dryppet litt fra bomullen og jeg trakk med rolig tilbake. Gunn satt i teltet og lurte på om jeg hadde sett noe. Jeg viste jo hva hun siktet til, og svarte - ikke noen ny art, men sett en hel masse.

Nysetravannet. Foto: Gunn M. Benning-Rogers.

I kveld har vi satt opp teltet ved Fuglevåg camping, det sa seg jo selv at det var her vi skulle være i natt. Det ligger i Ålvund som ligger nord for Sunndalsøra. I dag reiste vi fra Hellesylt mot Stranda og hadde frokost ved en kirkegård midt i byen. Vi var på jakt etter en sittebenk et sted, og stanser som regel på oppmerkede rasteplasser langs vegen. Vår erfaring er at det gjør alle andre også, og den ligger ofte nærme trafikkert veg og det er faktisk ikke så hyggelig. Ikke ser vi mye fugl der heller. Så da vi entret Stranda foreslo jeg at vi kunne finne en kirkegård. Hæ, sa Gunn, og jeg kunne se bildene i hodet hennes. Ja, sa jeg, det er jo alltid en benk der. Og som poppet ut av mitt hode dukket det jammen med opp en kirkegård midt i byen. Velstanden var stor da vi nøt våre knekkebrød akkompagnerte av pludrende gråspurver i hekken, skvadrete gråtroster som hadde unger på slep. Tårnseilerne hylte (her skal sier at det er favorittlyden vår) susende forbi og låvesvalene småkvitret dansende over himmelen. Et par fiskemåker skrålte fra taket og var kanskje ikke helt enige om hvilket tak som var hvems. En spettmeis gav lyd fra seg oppe i fra et stort tre og sola smeiget oss på armen. I tillegg hadde Gunn tryllet frem en kurv med jordbær og idyllen var fullkommen. Til de av dere som har fått det med seg så kommer dagens sitat derfra – God sommer til den som ikke har spist frokost i Stranda.

Ved Stranda går det ferje over til Liabygda og vi satte kursen for Molde. Mens vi kjører sitter Gunn med google maps og to store bilkartbøker og fyller på med kunnskap om hvor vi er og hva vi kan se rundt oss. Etter ennå ei ferje for å komme helt over til Molde gikk hun nesten glipp av turens første grågås flokk. Hun var på jakt etter navnet på fjellene vi så over fjorden, den veggen av fjelltopper, eller kjede, som uendelig strakte seg fra der vi kom til der vi skulle. Det fleste fjelltoppene vi har passert på turen har blitt benevnt og noen hadde vi hørt om andre var nye. De har alle forskjellig form og noen skiller seg ut med særegne spisser eller fasonger. Denne rekken av fjell som vi så fra Molde kunne sammenlignes med Lofotveggen som man ser fra Sortland, og vi fant ut tilslutt at denne fjellkjeden ble kalt Molde panorama. Det viste seg at man kunne stå på et punkt og se 360 grader rundt Molde og da har man 222 topper i øyesyn og mange av de er over 1000 meter. Vi klarte bare å fotografere en liten bit av panoramaet.

Molde panorama. Foto: Hege Ødegård.

Vi har satt oss et punkt for hvor langt nord vi skal (dette avslører jeg ikke i dag), men fant ut at vi ikke rakk det i dag. Dermed tok vi et sveip over kartet og fant denne bukta for i kveld. Og for en utsikt ut av teltåpningen: bomullskyer, hav, fugl, tærne til Gunn, skogkledde åser og av og til noen andre mennesker som spaserer på vegen forbi. Vi hadde flere alternativer for teltplass, men endte opp til slutt avsidesliggende fra de andre, litt under en høy furuskog (perfekt for vår myggjager) og kan ikke engang høre hvis noen smeller med ei bildør. Igjen er det Sivert Høyem som rammer det hele inn med tilrop av fiskemåker som alltid har mye å si.
Campen i går. Foto: Gunn M. Benning-Rogers.

Vi har snakket om dagens fugl, men jeg har glemt å nevne dem i teksten. Den ene dagen var det gråtrost, den har vi møtt overalt. Neste dag var det fiskemåke, for da så vi nesten ikke noe annet, og i dag har det vært tårnseiler. Den har vært på hvert et stopp og nå hyler ungene i flokker som suser over hustakene, og det er en lyd jeg vet jeg kommer til å savne når de reiser. Det er rart å tenke på at de ankommer så sent (slutten av mai) og reiser som en av de første allerede i august. Gunn forteller at hun har lest at foreldrene reiser så fort ungene kan fly. Så de vi opplever her nå er ungene som flokker seg og hyler og «leker sisten» rundt hushjørnene. På nettene bruker ungene redene til overnatting. Det minner meg om Lundefuglen som slutter å fore ungen sin, slik at den til slutt ikke har noe valg enn å hoppe utfor stupet.

Som fugleinteressert får man så mye på lasset, og Gunn snudde seg akkurat og sa -det er litt surrealistisk at vi sitter her, så langt hjemmefra, i disse omgivelsene og kan nyte dette. Det er nesten for mye, at hjernen liksom ikke har plass, eller prøver å forstå at dette er Norge. Vi er sørlendinger og har vår «bløde» kyst og vi er vant til at sånn skal det være. Men så er vi bare en del av noe større, og vi forstår nå veldig godt at alle bobilene som reiser gjennom våre fylker, at de kommer i hopetall fra Skagerak. Vi vet hva som venter dem og hvorfor de skal opp hit. Jeg har fått et annet syn på disse hvite klossene som tilsynelatende sperrer vegen for meg i midt rike, og har begynt å ønske dem god reise i vårt vakre land.

Apropos bobil og nasjonalromatikk. Foto: Gunn M. Benning-Rogers.

Til slutt vil jeg nevne dagens tall, som er 61. Fem nye i dag. De neste dagene blir like spennende som de foregående, og vi har noen fuglearter som står øverst på ønskelisten. Deriblant lavskrike som vi har snakket en del om. Vi har liten tid til å lete i Øst-Norge, og dersom noen har gode tips på hvor vi kan svippe innom på hjemturen, tar vi i gjerne imot med stor takk.