Mulig det nordligste punkt.

Utsikten fra ferjeturen. Foto: Hege Ødegård

Det ble på ny en lang dag med kjøring da vi valgte å ta Bognes-Løddingen ferje. Vi hadde tenkt en stund på å ta Bodø-Moskenes, men det var fare for å bli sittende i lang ferjekø. På veg til Bogenes ble det et par stopp ved Fauske, Klungsetvika og Røvika. Ved Klungset står et fugletårn som vi nesten svømte til. Det var en vegskulder som vi kunne parkere på ved broa og i regnet trasket vi gjennom høyt villnis og over plankelagt sump. Det kunne med fordel vært ryddet litt. Da var det lettere å få oversikt i Røvika. Vi var også innom Kvitblikvatnet som også har fugletårn, men stoppet langs vannet og gikk ned en liten sti.

Midnattssol. Foto: Hege Ødegård.

Vi ankom Lofoten i vakker midnattssol og surret rundt til vi fant en camping. Teltet kom opp i en fei (vi er blitt veldig effektive), og på ny ut i bilen. Det var så fint lys og vi tok en runde rundt Grunnførfjorden.

Det er vanskelig å blogge og reise samtidig og igjen ble det en liten oppdatering i dag. Jeg får komme tilbake til noen lengre og utfyllende innlegg og funderinger i neste innlegg.

Polarsirkelen

Monumentet som markerer polarsirkelen. Foto: Hege Ødegård

Det er blitt kveld igjen og jeg ligger på gulvet i kjøkkendelen av teltet med masse forskjellige lyder rundt meg. Mange kjenner jeg igjen som bjeffing, lukking av bildører, fuglekvitter, måkeskrik, folk som snakker sammen, noen som bruker en håndpumpe, bilmotorer, terninger treffer en bordplate og noen trasker i grusen. Det er jo sånn at vi kjenner igjen de fleste lyder og kan plassere dem uten frykt, og vi har et stort repertoar av gamle referanser som vi bruker til dette formål. Det er når vi hører en lyd vi ikke gjenkjenner at vi sperrer opp øynene og stopper å puste og lytter ekstra. Etter et par sekunder klarer vi ofte å identifisere det, noen ganger tar det lengre tid. Ofte må vi gå og sjekke hvor lyden kommer fra og da er det en fordel at det er lys nok. Under kveldens middag hørt vi en pese-lyd like i nærheten av teltet, og det kunne fort ha blitt litt cripi. Hadde jeg vært alene i mørket hadde jeg nok tenkt at dette var noen stort og farlig. Det var egentlig ei ung dame som stå og trente og pustet og peste.

Svartisen. Foto: Hege Ødegård

Et par jenter med lunsj og Svartisen i bakgrunnen. Foto: Mariann Uldal

Vi har altså tatt inn på camping igjen og satt opp teltet, Gunn og Mariann er ved stranda og sjekker ut fuglelivet. Det ble en lang bil tur i dag. Vi tok hele strekket fra Nesna til Saltstraumen i dag, bare med små stopp. Det har vært flere ferje turer med vafler og kaffe, og på den ene passerte vi Polarsirkelen. Vi har tenkt litt på dette med midnattsol og vi håper det blir bra nok vær til at vi kan få oppleve den. Vi speider etter fugl mens vi kjører og det har vært drøssevis av kråker, skjærer, linerler, gråtrost og ringduer samt stedvis storspover. I tillegg har det vært på nesten hvert et stopp syngende gransanger. Nå som vi nærmer oss andre breddegrader har vi et håp om noen mer arktiske arter.

Fiskemåke unger. Foto: Gunn M. Benning-Rogers

Gråsisk. Foto: Gunn M. Benning-Rogers

Innseiling til Nesna. Foto: Mariann Uldal

En plass langs veien. Fot: Hege Ødegård

Pixeljentene eller stråjentene?

Torghatten. Foto: Hege Ødegård

Dagene går fort. Når jeg tenker meg om går de egentlig ikke fortere enn vanlig, men det bare virker sånn. I dag har jeg øvd meg på å være til stede akkurat nå, og ikke tenke en time frem eller på hva som skal skje i morgen. Jeg merker at jeg har en tendens til å gjøre det, tenke fremover, og da går jeg glipp av hva som er nå. Jeg kunne ønske at jeg kunne være tid-løs, altså ikke forholde meg til tid. Når jeg ser på naturen er den uten tid, den forholder seg til temperatur, lys og vind (og sikkert noe mer). Tenke om jeg kunne gjøre det? Da går jeg vel glipp av ferja, eller butikken er stengt eller glemmer å gå på jobb. Sånn er det bare å være menneske, at man har ansvar og et samfunn å forholde seg til. Og i grunnen er det rart å være menneske også, men den filosoferingen skal jeg ikke gå inn på akkurat nå, da blir jeg vel ikke ferdig i kveld. Nå har jentene pushet på for at jeg skulle skrive blogg i kveld da den ble veldig kort i går. Jeg våknet i dag til en liten hikst-latter fra Gunn som utbrøt – «Den var kort» som en respons på gårdagens rapport.

Vi har gjort så mye i dag at jeg nesten ikke kan huske hva som skjedde i går. Når jeg ser på bildene som jeg la ut i går i halvsøvne var det først blåvinge-sommerfugl. Vi hadde fått med oss at det var observert en blåstjert langt ut på en halvøy, og tok sjansen. På traktorveien innover i skauen flakset det opp sommerfugler av arten blåvinge i fra hver en busk og var villige som modeller for fotoivrige pixeljenter. Vi trasket lengre innover og oppover og møtte en rødstjert der blåstjerten angivelig skulle ha vært, så på vei ned igjen litt slukøret fant vi ut at den hadde kamuflert seg. Vi endte opp med en kameleon-stjert. Vi funderte litt på om vi kunne få en fugl oppkalt etter oss, men fant ut av at da måtte vi nok reise innerst i uggabuggaland og finne noen ingen har sett før og Gunn kom på at den kunne kalles en pixelmeis.

Her er vi, fra inni skauen.  Foto: Mariann Uldal.

Vi traff også turens første elg akkurat idet Mariann lurte på hvor aller elgene ble av. Og vi har truffet på masse rådyr, heldigvis ikke bokstavelig. Det ble noe nærme i dag, da ett krysset veien, og like bortenfor ett par elg til. Over Dovre tidligere på turen nistirret vi etter moskus, men nei, og håpet nå er reinsdyr. Plutselig får vi øye på noen blomster eller insekter, trær eller vann og fjell, og jeg er så glad for at vi har så stort repertoar. Dere som følger oss har vel tenkt at vi er noe ensporet, bare fugl. Men nei da, det er masse annet også som er interessant.  Det vi ikke vet det gugler vi. Nysgjerrigheten og kunnskapshungeren er på topp og mye rart kommer på minnebrikka.

Etter en lang tur i skog og mark måtte vi få opp farten igjen, så i går passerte vi endelig fylkesgrensen til Nordland. Like før stoppet vi ved Øyvatnet på Høylandet, for der skulle det ifølge kart og bøker være ett fugletårn. Der anbefaler vi å ta ett stopp, det var oversiktlig og vakkert, og ikke minst horndykkere som også er vakre. Vi hadde også turens første buskskvett-familie.

Til slutt endte vi opp på en campingplass med flust av knott og mygg, og slo opp teltet samtidig som vi prøvde å slå unna de innpåslitne innsektene. Både sultne og mygg-stukne fikk vi allikevel ordnet sengeplass og middag i en fei, men da var det slutt på dagen.

Høyt under taket. Foto: Mariann Uldal

Ut mot havet på andre siden av hullet. Foto: Hege Ødegård

I dag var målet Torghatten ved Brønnøysund. Jeg tok bare en liten avstikker ved Berg i Sømna først der jeg har gått på skole for mange herrens år siden, artig å se det igjen. Trollhatten er ett populært turistmål og vi merket at mange ville dit. Det ble litt roligere på andre siden av hullet i fjellet og vi ble fasinert av alle de forskjellige strå-typene vi fant langs veien der. Vi skulle kanskje har kalt oss Stråjentene istedenfor, der vi strakk, bøyde og lente oss over stråene i vinden. Dette er et gjentakende fenomen når vi er på foto-tur; strå, altså ikke noe overraskende at vi tar bilder av dem.

Strå. Foto: Hege Ødegård

Mer strå. Foto: Hege Ødegård

Været har vært noe ustabilt og vi har igjen tatt inn på hytte like i nærheten av ferjekaien ved Levang. Planen er å komme oss med ferja i morgen tidlig og videre nordover. Da er det lurt, fant vi ut av, at vi ikke trenger å pakke ett vått telt i regnvær når vi har en klokke å passe. Apropos, tid!

Det har blitt noen ferjeturer. Foto: Mariann Uldal

Elg ved De syv søstre. Foto: Gunn M. Benning-Rogers

Det er utrolig gøy at så mange følger med oss på reise, og vi takker for all respons. Det blir liten tid til å svare på kommentarer, men vi setter pris på alle innspill.

 

Det ble noen fuglebilder også i dag. Dette er heilo (tror vi), det ble en del diskusjon på denne i forhold til sibirlo. Foto: Hege Ødegård

 

Utsikten fra hytta i kveld. Fot: Gunn M. Benning-Rogers

Nordland fylke

Blåvinge. Foto: Gunn M. Benning-Rogers

I dag passerte vi over fylkesgrensen til Nordland og vi skal videre. Det blir en kort bildeblogg idag (natt) da det er passert midnatt og jeg stuper i seng. 

Øyvatnet. Foto: Mariann Uldal

I dag har vi vært langt oppi skauen og lett etter blåstjert, men fant bare blåvinge. Og på ettermiddagen stoppet vi ved Øyvatnet litt nord for Grong, og der var det fint. 

Blåvinge. Foto: Hege Ødegård.

Første elgen vi traff på. Foto: Hege Ødegård

Buskskvett unge. Foto: Hege Ødegård.

Vindusplass

Fiskemåke i farta. Foto: Hege Ødegård

Jeg sitter og ser ut av vinduet på trærne som står helt stille. Bjørk, or, osp og gran på rekke og rad akkompagnert av to hengekøyer og ett par piknikbord. Jeg skulle gjerne ha testet en natt i hengekøye, men det forbli i høst en gang. For en time siden lå teltduken flagrende over bordene og tørket. Den ble veldig våt i duskregnet i dag morges, og vi har kapitulert til campinghytte i kveld. Akkurat nå er det «telefontid» og jentene sitter ved bordet og sveiper etter en dag med mange inntrykk.

Etter at vi tok farvel og på gjensyn med vertskapet i Fannrem bar det videre nordover, men vi kom ikke langt før første stopp. Det var meldt om sitronerle i Gaulosen sørvest for Trondheim. Ei svær bukt med fugletårn på begge sider. Vi dro ut teleskopet, men fant den ikke. Derimot hoppet laksen og fuglene lagde leven på sin måte. Mye tjeld og gravender, måker og svaler og ikke minst sivspurven med sin karakteristiske strofe. Etter en liten stund der flyttet vi oss til fugletårnet ved Hammarvatnet. Der var det forholdsvis daut, men en sivhøne-unge virret borti sivet og toppender skvatt til.

Ærfugl familier på søken etter en plass å spise litt. Foto: Hege Ødegård

I fjor var Gunn og jeg på Tautra og i planleggingsprosessen ble det bestemt at vi ville ta med Mariann ut dit, så da ble det sånn. Ei lita øy i Trondheimsfjorden med veiforbindelse over en molo. På vei dit ble det klart at vi måtte ha ett lunsj-stopp. Det kom konsist fra baksetet – «Gi den dama noe mat». Jeg hadde visst vært litt utålmodig og bisk de siste veikryss og trengte påfyll. Da stoppet vi ved Storleiret våtmarksområde og jeg fikk favoritten -knekkebrød med brunost. Her kunne vi også speide etter fugl samtidig en ærfugl familie kom tett på land. Det var to hoer som hadde samlet sine små og fartet innover i bukta. Gunn fant en gråstrupedykker vi måtte studere litt i teleskopet samt sjøorre og turens første kvinand. Det ble ett svare leven i bukta der ærfugl-ungene hadde begynt å dykke. Ett par gravender angrep ærfugl hoene gang på gang. Ærfuglene prøvde å dykke unna, men gravanda satte etter ned i vannet og det ble flere basketak. Gravendene gav seg ikke med det første. Det så ut som om ungene slapp unna angrepet, men mødrene ble attakkert sikkert ti ganger hver før det hele så ut til å roe seg igjen. Vi funderte på årsaken til det ublide møte og etter ett teleskopsøk langs land fant vi gravand-unger helt inne på land i bukta. Vi antok at ærfuglene kom for nær og at gravendene ville være i fred. Det er rart å tenke på at den ellers så sindige og uskyldige gravanda kan forvandle seg til en hissig torpedo, det visste ikke vi.

Her gjelder det å dukke unna angrepet. Foto: Hege Ødegård

Turen ut til Tautra ble ett gjensyn fra i fjor og det var like fint å gå fra parkeringsplassen og ut til fugletårnet som vi husket. Det er beiteområde, vannspeil og tett granskog om enn an, og ett spennende terreng å gå igjennom. Det ble dog en kort affære i tårnet på grunn av lite fugl og en del vind. Vel tilbake i bilen satte vi fart, og det ble en del mil før vi snakket om overnattingsalternativer. Vi ville i tillegg komme oss av E6 og inn på Kystriksvei 17. Denne skal vi følge videre etter en liten avstikker i morgen tidlig. Dermed havnet vi her i Namdalseid og er innlosjert på hytte.

Ved parkeringsplassen til fugletårnet på Tautra. Foto: Mariann Uldal.

Utsikten fra fugletårnet på Tautra. Foto: Gunn M. Benning-Rogers

Jentene sveiper fortsatt og skumringen er kommet der ute. Vi har tatt vare på middagsrestene og har tenkt å gi til fiskemåke kolonien som holder til i elva like ved. Det myldret av avkom som maste foreldrene hål i hue med sin pistrete stemme da vi var der ved ankomst. Vi måtte jo sjekke ut fuglelivet ved campingplassen før vi pakket ut av bilen. Sånn er det på tur med oss – fugl først! Noen fiskere sløyet fisken og kastet slo ut til måkene som kom settende. Jeg fikk øvd meg på å fotografere fugl i flukt og fikk ett par blinkskudd av flaksende måker. Det anbefaler jeg å gjøre dersom man ønsker å fotografere fugl, altså sitte ett sted i en havn og teste på måker. Gjerne alliere deg med en venn som kan mate dem samtidig, da kommer de nærmere og du får mange mulige forsøk.

Fugleturisme

Meldal. Foto: Mariann Uldal

Det regner på teltduken, en jevn lyd av mange små dråper som treffer duken og samler seg til en større dråpe som renner nedover sidene som stjerneskudd på himmelen. Et konstant gjentakende hypnotiserende kunstverk danner taket jeg sitter under. Helt siden jeg var liten på ferie i skjærgården har jeg alltid likt regnvær på telttur, det er en spesiell ro over det hele. Ingen forventinger om at det må det skje noe eller at man må utnytte dagen best mulig. De av dere som kjenner meg vet at jeg kan bli rastløs og noen har nevnt for meg at jeg har tendenser til hyperaktivitet. Disse forventingene som jeg nevner, kommer innenfra og jeg vet at jeg «tar imot» mye på en gang og ordene jeg skal si kan stokke seg på grunn av mange tanker på en gang. Så en regnværsdag er ett vennlig avbrekk. Min praktiske voksne erfarenhet sier også at å pakke sammen teltet i regnvær ikke er like vennlig. Men som min sønn sier – ikke noe vits i å være negativ, det er ikke noe positivt i det.

Gunn sitter like ved her inni vår gedigne kjøkkenstue og kategoriserer sine egne fugleobservasjoner. Vi samler Norgeskryss og bruker arstobservasjoner.no til å rapportere inn funn. Her får vi vår egen liste over fuglearter som vi har sett i Norge. Hun har ikke brukt sin profil så mye til å legge inn sine funn og derfor sitter hun nå og oppdaterer. Underveis finner hun ut at hun mangler «vanlige» arter og det gir en fin liste over fugl vi kan «jakte» etter i morgen og dagene fremover.

Mariann er for øyeblikket opptatt, forståelig nok. Vi stod opp tidlig i dag og pakket sammen i en fart og satte kursen mot Fannrem. Her har Mariann familie og vi satte opp teltet i hagen. Det ble lunsj og mye fugleprat. Heidi (Mariann sin søster) er også, heldigvis, fugletitter og hadde i tillegg invitert en fuglevenn, Roger. Når likesinnede finner hverandre blir det artig. Vi fikk mange tips om lokaliteter og fuglearter som er observert i området. Etterpå dro vi ut i skogen, til Rasmusrommet. 

Tretåspett. Foto: Hege Ødegård

Vi fikk se tretåspett, løvmeis og fuglekonge. Heidi hadde nevnt lavskrike som en mulighet, og det er en art som står (fortsatt) høyt på ønskelista. Det ble noen høydemeter og langt oppi lia stod en skjegglav skog med mosebunn. Vi brukte litt tid, men dessverre ble det ikke funn i dag. Fra toppen så vi utover Fannrem og videre mot Orkanger og bukta som lå der. Dermed ble det også en tur ut dit.

Takk for hyggelig samvær og ikke minst mye god og gøy fugleprat.

Lavskrike-skog (uten lavskrike). Foto: Hege Ødegård

Langt der nede står teltet. Foto: Mariann Uldal

Pixeljentene på tur..igjen

 

Gulerle hunn med diger fangst til de små. Foto: Hege Ødegård

Nå er det nesten helt rolig i teltet, tårnseilerne skriker idet de suser forbi og noen biler passerer i jevn fart på veien like ved. Det er like før stilletid på campingplassen og naboene prøver å komme til ro. Jeg kan høre irriterte stemmer og en del romestrering og antar det er armer og bein som skal plasseres inni campingvogna. Endelig er vi tilbake på tur og vi er forventningsfulle til hva turen kommer til å bringe.

Vi har planlagt denne turen siden mars da det ble klart at vi ikke kunne eller ville reise sydover, noe vi hadde så smått begynt å tenke på om lot seg gjøre. Tenk å ta bilen og kikkerten fatt og reise på fugletur langt ned i Europa. Uansett måtte det bli en eller annen form for bil-telt-kikkert-kamera-tur, og da falt naturlig valget på en reise nordover. På toppen av det hele har Mariann, vår tredje pixeljente, endelig fått anledning til å bli med.

Dermed er vi tre, Mariann, Gunn og meg, i bilen sammen med alt pakkerastet vårt. Vi måtte gjøre noen endringer for å tilpasse turen til tre. Vi har byttet ut teltet med ett som har større kjøkkendel og skaffet takboks til bilen slik at vi kunne få stappet Mariann inn i baksetet. Vi hadde en prøvetesting av teltet i hagen hos meg i forkant og vi pakket bilen i går kveld, noe som viste seg å være nyttig slik at dagen i dag har forløpt uten store frustrasjons utbrudd.

I to år nå har Gunn og jeg reist Vestlandet rundt og tidlig i planleggingen fant vi ut at i år tar vi en annen rute. Dermed ble det bestemt at vi skulle ta strake veien til Trondheim første dag, og så videre nordover i mindre etapper til vi en gang ut i neste uke må snu hjem. Så får vi se hvor langt vi kommer.

Vi begynte tidlig i dag og etter noen timer på E18 mot Oslo og så videre mot Hønefoss tok vi frokost langs vegen. Det bar videre mot Gjøvik og Lillehammer. Underveis sjekket vi kart, bøker og artsobs etter mulige stoppesteder langs ruten vår som kunne gi noen fuglearter på blokka. Mariann hadde fått et tips om å kjøre Grimsdalen over Rondane nasjonalpark og det ble det. Så vi fulgte E6 mot Trondheim og like etter Dovre tok vi av og opp i fjellet. Det tok ikke lang tid før ett flott heilandskap viste seg og vi følte at vi virkelig var kommet oss på tur, etter mye køkjøring i lavlandet. Det ble en liten matbit sammen med storlom i ett vann, masete juvenile gulerler, småskvettene rødstilker og ett par fiskemåker. Takk til Sigrunn som gav oss en fantastisk første dag over heia og vi anbefaler virkelig den lille omvegen det ble.

Grimsdalen. Foto: Mariann Uldal

Grimsdalen. Foto: Mariann Uldal

Rødstilk. Foto: Hege Ødegård

Utsikt ut over tettstedet Dovre. Foto; Gunn M. Benning-Rogers