Skåne og Falsterbo.

Skrevet av Hege

Ved Skanør havn. 

Det var veldig hyggelig å stå opp i dag og se at så mange har lest innleggene våre. Vi har det veldig gøy på tur og synes det er artig å dele det med dere, samtidig som det blir noe vi kan se tilbake på. Det ble sent i går kveld før vi var ferdige og vi lurer litt på hvorfor vi har begynt med dette. Det tar mye tid på kveldene med redigering og skrive teksten, etter en full dag med fugletitting og fotografering. Jeg var så heldig for noen år siden å få reise fjorten dager i Norge og blogge hver kveld, og har lurt på om jeg sammen med Pixeljentene skulle prøve noe lignende. Det tok ikke mye overtalelse til for at jentene ville prøve det ut og så får vi se om vi klarer å opprettholde den.

Dagens reisemål var Falsterbo, et sted helt syd i Sverige og et kjent sted for høstens rovfugltrekk. Hjemme har vi ofte hørt om dette stedet, lest og sett bilder med store flokker rovfugl. Nå som vi sitter her i sofaen etter å ha utforsket området er vi litt overrasket. Vi fant ikke så mye fugl som vi så for oss. Vi funderte på det i dag om det kan ha sammenheng med måten vi «teller» fugl på. Vi skriver opp hver ny art vi ser og til slutt summerer hvor mange arter vi har sett totalt. De første dagene raser det inn på lista og nå på fjerde dagen skal det litt til å finne «nye» arter. Det kan hende at vi får en følelse av at vi har sett færre fugl i dag enn det vi faktisk har. En ting er sikkert at glente har det vært flust av. Det er noe snålt når Gunn sitter med armene i kors, kikker ut over jordene, løfter en finger og sier – glente – som om det skulle være en musvåk. Etter utallige turer over en tiårsperiode til Danmark har vi fått en god dose musvåk og vi bråstopper ikke lengre for dem, så da hun vinket ut mot himmelen i dag og nesten ikke rikker på øyelokket, så trodde jeg hun skulle si musvåk. Det er i hvert fall tydelig av vi er kommet til glente-land, da vi nesten ikke har sett musvåk i dag.

Kunsthall, Naturum og restaurant på Falsterbo.

Som reisende fuglekikker er det fantastisk å komme til steder det er tilrettelagt for denne hobbyen. Tidligere innlegg viser tårn og stier som er anlagt slik at man kan kikke utover store områder uten å forstyrre fuglene. Vejlerne i Danmark er også et slikt sted hvor vi kan forflytte oss fra sted til sted, se etter fugl underveis og ha lengre pauser på stier eller i tårn. Falsterbo er så viden kjent for sine mange observasjoner og store artsliste at vi få for oss en haug av slike installasjoner. Det fant vi ikke. Det første vi gjorde var å finne Naturum, slik som de har ved Veljerne og Hornborgasjøen, for å skaffe oss en kart over området med informasjon om hvor man kan se fugl fra. Vi valgte ut noen steder og satte av sted. Først ut var Falsterbo fyr, som lå i enden av en golfbane. Der måtte vi kjøre ut på banen med advarsel om at det kunne komme flygende baller, golferne ropte «fore» dersom ballen var i lufta og passerende ble bedt om å holde seg for hodet og dukke. Det ble noen rart i det vi passerte gjerdet, Gunn bad meg rulle opp vinduet i tilfelle ballene kom, og jeg fikk en følelse av at vi kjørte igjennom Løveparken. Vi kjørte sakte slik at vi ikke skulle forstyrre golferne, og så for oss at vi snart ble «angrepet». Vel over grusgangen fant vi fyrtårnet, forfallent og innesperret, med en ustelt hage. Dessverre fant vi ikke noe som indikerte at dette var et fuglekikkersted, annet en punktet på kartet. Fuglene glimret også med sitt fravær, mye vind, kaldt og ikke mange gjemmesteder langs kysten der Østersjøen står rett på. 

Toppender. Foto: Gunn M. Benning-Rogers.

Stær. Foto: Gunn M. Benning-Rogers.

Vi forflyttet oss igjen og fant et havneområde lengre vest for fyret, Skanör, og her var det liv. Masse hvitkinngjess og endelig avosett. Disse sistnevnte er noen artige krabater som lager en spesiell lyd. De hadde samlet seg ute i våtmarksområdet i to store flokker og virvlet av og til opp i en stor sky, kaklet og maste og vinglet i luften før de satte seg ned igjen. Stæren er vel den mest kjente arten som kan danne store «skyer» hvor de flyr nesten helt synkront og skaper uvirkelige formasjoner på himmelen. Avosettene som vi så i dag, selv om de bare var ca 100 stykker, minnet meg om stærflokkene jeg fikk oppleve på fugletur til Vadehavet i Tyskland for noen år siden. Like ved satte flokkevis med hvitkinngjess, og av og til hoppet de i været nesten alle sammen på en gang. Gunn og jeg funderte litt over bevegelsene deres og sammenlignet dem litt med grågås. Grågåsa kan også plutselig hoppe rett opp og det kan se ut som panikkflying, uten mål og mening. Flukten fra noe som skremte dem opp, sammen med kjeftete lyd stikker de i alle retninger. Nå har vi sett en del flokker med hvitkinngjess og disse kan også bli skremt opp av noe, folk eller hunder, og sette av sted, men dog ikke like panikkartet som grågåsa. Disse virker mer grasiøse og samstemte og former flott både formasjoner og skyer før de bestemmer seg for hvor de skal. Noen ganger kan vi være så heldige at de passerer rett over oss, og det er magisk å stå under når himmelen fylles av gjess som småkakler og strømmer over oss.

Avosett. Foto: Hege Ødegård

Etter å ha prøvd ut et par til av de avmerkede punktene på kartet, og fortsatt ikke fant noen gode utsiktstårn, forsøkte vi å komme oss av halvøya. På tur pleier Gunn å være kartleser og loser meg gjennom landeveger og byer, men etter at jeg fikk bil med navigasjon har vi begynt å bruke den litt, så får hun litt hvile. Ute på Falsterbo fant vi ut av at det var mange veger på kryss og tvers, rundt avstengte våtmarksområder og golfbane, mengder med store kolonihagelignede villastrøk, og i dette virvaret fant jeg ikke ut av, navigasjonen prøvde å hjelpe meg, men jeg bommet på et par rundkjøringer og den re-kalkulerte (jeg er glad for at jeg har slått av lyden på den dama). Gunn tok over etter at jeg passerte samme rundkjøring to ganger og vi kom oss helberget videre. Vi fortsatte opp kysten på vestsiden, men fant bare stengte veger, snudde mot øst og endelig fant vi litt utsiktpunkt med plass til å parkere langs vegen. Her fant vi turens første terne, splitterne. Og vannet var fullt av brunnakke, gravand, stokkand, toppand, skarv og mer, men ikke noen flere nye kryss.

I dag begynte vi å evaluere turen og fant ut at dersom vi skulle anbefale å reise til Sverige på fugletur, så velg deg ut et område du kan fordype deg i. Bruk gjerne et par tre dager rundt omkring i et mindre område enn å ta alle tre på en tur. Falsterbo kan du gjerne spare til en høsttur eller i mai som vi nå har skjønt, vi er tidlig ute for de store mengdene. Ellers kan vi tilføye at Sør-Sverige er veldig flatt, mye landbruk, og litt dårlig vegskilt. Her står skilt med stedsnavn et par meter før hvert kryss eller rundkjøring, og ikke gjentatt ved krysset eller i rundkjøringen, slik vi er vant til fra Norge eller Danmark. Det er en dårlig kombinasjon for oss fuglefolk som ser ut over jordene, inn i hager og opp i trær og har allerede glemt hvilken veg som leder til hvilket sted i det vi er fremme i krysset. Det har blitt mye feil i valg av retning, men det har også krydret turen, og vi har tross alt ferie.

Harepus. Foto: Hege Ødegård

 

Foto: Gunn M. Benning-Rogers.