Artsliste Danmark 29.05-02.06-19

Svartbak           Fiskemåke         Havsule         Havhest

Storskarv          Kråke                 Krykkje          Ærfugl

Toppskarv        Låvesvale          Sandlo            Linerle

Gravand           Gråmåke            Dverglo          Strandsnipe

Taksvale           Sørlig gulerle    Myrsnipe       Ringdue

Vipe                  Ravn                   Svarttrost       Glente

Musvåk            Tårnfalk             Gulspurv        Møller

Tornsanger     Bokfink               Vannrikse      Svartand

Smålom           Splitterne           Jordugle         Rørdrum

Sivhauk           Dvergfalk           Fasan               Sanglerke

Skjære             Tyrkerdue          Gransanger    Gråspurv

Tårnseiler       Knoppsvane      Grønnfink       Kornkråke

Stokkand        Bydue                 Buskskvett      Stær

Pilfink             Hettemåke         Gjøk                 Kjøttmeis

Måltrost         Gjerdesmett       Nøtteskrike     Munk

Løvsanger      Kornspurv          Rapphøne       Tjeld

Rødstilk          Trepiplerke        Grågås             Gråhegre

Avosett            Sivspurv             Tornirisk         Blåmeis

Kaie                 Fuglekonge        Gråtrost           Sivhøne

Toppdykker   Skjestork            Brunnakke      Tundralo

Rødstrupe      Spettmeis           Trekryper       Svarthalespove

Rørsanger      Gulsanger           Trane              Egretthegre

Makrellterne  Svømmesnipe   Sothøne          Gråstrupedykker

Sotsnipe         Rødstjert             Svartmeis       Hagesanger

Havørn           Steinskvett          Toppand        Svartterne

Taffeland        Sivsanger            Kvinand         Flaggspett

Skjeggmeis     Blåstrupe            Børingevåk    Stillits

Småspove       Heilo                   Kanadagås     Krikand

Snadderand    Såerle                 Sandsvale      Hauk

Hvikinngås    Stripegås             Stjertand       Jernspurv

Nattergal        Myrsanger          Siland             Enkeltbekkasin

Sangsvane      Topplerke           Storspove

127 arter på 5 dager :)

Lille Vildemose

Skrevet av Hege

Sangsvaner. Foto: Mariann Uldal

Jeg sitter her og tenker på gårsdagen og den føles så langt unna. Var det i går vi pakket sammen bilen for hjemreise? Var det i går vi spiste frokost i det grønne? Hørte gjøken i hver krok, og speidet en siste gang over jordene ved Bygholm Velje? Var det i går vi fant ut at vi skulle utforske nye områder få timer før avreise? Og var det i går vi snublet tilfeldig over topplerke på en parkeringsplass i Hirtshals? Vi hadde sett frem til denne turen helt siden i fjor, og så er den over. Det gikk fort. Fem dager med mange inntrykk, leting etter arter, studerer forskjellene, besøke kjent og kjære områder, utforske nye og utvide erfaringer og kunnskap om fuglene.

Rødstilk. Foto: Hege Ødegård

Hva er det som gjør at vi holder på med dette? Jeg tror jeg kan sammenligne det med jakt. Den spenningen det er å reise ut og ikke vite hva som kommer til å skje. Er det i dag det skal skje? Er det i dag vi skal se noe vi aldri har sett før? Sånn som da stripegåsa styrtet inn i teleskopet, eller som da topplerka ventet på oss ved Rema 1000, eller som da svømmesnipa danset i vannet med sin karakteristiske nakkesleng? Vi har hatt mange timer ute i felt og sett tusenvis av fugl. Kanskje mest knoppsvaner, grågås og gravand, men også mange svaler, erler og måker. Vi ser nesten ikke lengre «vanlige» arter og de fuglene som pleier å være vanskeligst å finne er blåmeis, svartmeis og spettmeis. Vi har nesten funnet sildemåke, fjellvåk og bjørkefink. «Nesten» betyr at vi ikke har hatt fullgod observasjon av disse artene. Det handler om lys, vinkle, hastighet og vind. Vi fant mange svartbaker, men ingen av dem kunne med hundre prosent sikkerhet klassifiserer som sildemåke. Vi har hørt mange grønnfinker, men ingen vi kunne bøye til bjørkefink. Og vi har sett mange musvåker, men ingen som vi kunne med sikkerhet si var fjellvåk. Noen ganger blir vi frustrert over å vanskelig det skal være, men hadde det vært lett hadde det ikke vært gøy.

Rødstilk. Foto: Gunn M. Benning-Rogers

På denne turen hadde vi lagt til en dag, som jeg skrev om tidligere, og jeg har lurt på hvilken dag som var ekstra. Var det den første dagen i Skagen som var bonus eller var det i går, da vi allerede hadde utforsket de planlagte områdene og satt igjen med en ekstra dag til å sjekke over på nytt før vi reiste hjem? Dagen i går begynte ved Tømmerby tårnet med frokost og et sveip over fjorden, for så å kjøre langs Bygholm Velje for å sjekke om det var kommet noe nytt på et par dager. Ulvedypet har sin egen magi og vi bare måtte innom der en gang til. Gunn og meg har hatt mange turer bare oss to, og for mange år siden streifet vi rundt på østsiden av Jylland og vi har vage minner fra Lille Vildemose. Bare navnet i seg selv er gøy å si og at det finnes en Store Vildemose. I går ettermiddag googlet jeg Lille Vildemose og fant noen bilder jeg ikke gjenkjente fra sist jeg var der. Hmmm…har det skjedd noen der? Ved Han Velje tårnet har det i vinter blitt bygget ut og oppført et nytt tårn, så det var jo mulig at også i Lille Vildemose har det vært byggeaktivitet på de ti årene siden vi var der sist. Fra Ulvedypet var det bare 40 minutter å kjøre, så vi tok av sted tvers over Jylland for å sjekke ut denne lokasjonen. Det hadde tatt 40 minutter hadde det ikke vært for at vi måtte avvike fra en streng plan om å ikke stoppe langs vegen. Vi bestemte oss for å ikke stoppe for hver svevefugl, med unntak av stork og svartglente. Da det også ble nevnt unntak som isfugl, hærfugl og nøttekråke begynte lista å bli så lang at det så håpløst ut. Uheldigvis måtte vi ikke stoppe for noen av de nevnte artene, men da Gunn utbrøt – så fiiiiiiiiin….. ble det spørsmål om hva hun hadde sett. Jeg rørte ikke bremsen, men lot henne diskutere med seg selv om det var en fugl verdt å stoppe for. Etter noen hundre meter ble det stopp og vi rygget det meste av vegen tilbake. Litt snålt, men det var ikke gode snuplasser og fuglen satt på denne siden av vegen. Hun hadde sett en vakker hvit rovfugl som satt på en påle like ved vegen og vi rygget nærmere. Kameraene var klare og vi fikk noen bilder før den lettet. Som bildet viser var dette en veldig lys variant av musvåk, såkalt børingvåk, og utrolig vakker.

Børingvåk. Foto: Mariann Uldal

Børingvåk. foto: Gunn M. Benning-Rogers

Fremme ved Lille Vildemose senteret fem minutter før stengetid gav oss akkurat nok tid til å stikke hode inn å få med oss kart og litt informasjon om stedet. Det lille inntrykket vi fikk fra det store senteret var helt enormt. Her må vi bare tilbake en dag. Ifølge kartet var det flere fugletårn som vi kunne besøke og vi tok en liten runde rundt i området. Det lå flere småsjøer der, noen nylig restaurerte og med gode utsiktpunkt, fine tårn og stedvis masse fugl. Like før Tofte Sø og dens parkeringsplass ble det bråstopp ved en blomstereng. Her «badet» fire sangsvaner i et gult hav og endelig kunne vi notere oss denne arten. Lengre bak dem, lå en liten innsjø med masse ender og noen vadere, og kikkert, kamera og teleskop ble flittig brukt.

Gråhegre. Foto:Hege Ødegård

Vi avtalte at avreise fra Lille Vildemose måtte udiskutabelt være klokken seks. Vi har erfart at det er best å avtale tidspunkt for returen til Hirtshals på forhånd, da vi ofte har kommet i klemma, «skal bare»-klemma. «Skal bare» se litt til, og litt der og hei, vent litt, hva er det? – er typiske utsagn vi har hørt opp igjennom årene. Og «same procedure as every year» så ble det igjen et siste utsiktspunkt før klokken tikket ned. Gunn satt med teleskopet ut av vinduet og jeg klokket henne til to minutter, et minutt og så var det slutt. Nedovermunn og krokodilletårer i det vi måtte forlate dette u-utforskede land og ta motorveien direkte til Hirtshals. Uansett ventet «pytten» på oss der, som en mager trøst.

Noe shopping måtte det bli og vi peilet oss inn på Rema 1000 i Hirtshals. På veg dit måtte vi passere rundkjøringen som det var blitt rapportert topplerke fra, noen Mariann synes hørtes helt usannsynlig ut da hun leste om det på Dof-basen. Hæ…midt i rundkjøringen, nei, det tror jeg ikke på, sa hun, rapportøren må ha trykket feil ved rapportering, mente hun. I rundkjøringen scannet hun like vel området uten en pip og vi svingte inn til butikken. Og der satt den, bare sånn uten forvarsel. I motlys lignet den først på en spurv, og vi pleier ikke fleipe med hva vi ser, men jeg startet setningen – «og der er»… og avsluttet med «topplerke» i det jeg hadde fått opp kikkerten. Jeg var ikke sikker i det jeg begynte, og valgte å avslutte påstanden min litt tørr, nesten som en fleip. Mariann hoppet litt i bilen og rasket til seg sin kikkert og bare måpte. Jaha, så sånn skulle det bli, at den bare satt der og ventet på oss. Så fantastisk. Hva er oddsen for det da? Den lille fuglen midt i byen. Og hun rakk et par bilder før den føyk opp på et tak.

Topplerke. Foto: Maiann Uldal

Turens tall ble 126 (127). Mulig vi har sett både små- og storspove, men vi har bilder fra en mulig småspove og om et par dager vet vi om vi har hatt begge artene. Derfor blir tallet i kveld annonsert som 126. Tenk på det, dere. Art nummer hundre ble svartterne, og siste arten ble topplerke. Vi har slått rekorden med 19 arter. Det synes vi er helt vilt og bøyer oss i støvet for en fantastisk tur. Jeg tenker at vi legger ut fullstendig artsliste i løpet av uka.

Jeg skal avslutte med en liten artig observasjon som endte i den rareste tankerekken vi har hatt på turen. Gunn lente seg mot vindusruta i det vi passerte et jorde smekkfullt av sorte kråkefugler. Hun prøvde å skille kornkråker og svartkråker i farta og endte med å gi opp. Hun lente seg tilbake og sukket og kom opp med en ide. Hva hvis svartkråkene hadde hatt liksom et flagg på seg, sånn at de liksom bare vinket til oss, og sagt «her er jeg». Det var nok til å starte en dialog med mange rare vendinger. Jaha, men flagg er vel litt vanskelig? Hvordan har du tenkt at de skal holde det? Eller festes til vingen? Eller… Nei, sa Gunn, det skal være et bånd rundt panna, så blir det lettere for oss å finne dem. Joda, men blir det ikke litt tustelig for svartkråka, da? Hva om den bare har et rødt merke på nebbet, spurte vi. Eller et helt rødt nebb? Hmm…jo, det kan jo bli fint, sa Gunn. Mariann begynte å fundere på andre arter også. Nå begynte det å bli vanskelig å finne gode koder for de forskjellige artene. Jeg foreslo at det enkleste hadde kanskje vært at fuglene sang sitt eget artsnavn, sånn for eksempel…at blåmeis sa blåmeis blåmeis blåmeis. Da kunne man jo bare lytte etter de forskjellige artene og vips så hadde man konstatert dem på lyd. Det synes de andre var en god ide. Men hvordan vet vi at fuglene snakker norsk? Hva om de faktisk synger kinesisk? Det blir jo litt vanskelig. Gunn hadde løsningen, fuglene måtte gå på norsk kurs. Jeg forslo at de automatisk byttet språk ettersom de krysset landegrensene. Det ble helt umulig, mente de andre, man kan jo ikke se landegrensene fra lufta.  Til slutt endre tankerekken med «hvor er fuglenes hjemme»? Er fuglene hjemme der de er født, eller er de hjemme der de oppholder seg største delen av tiden? Mystisk.

Takk for følge.

Hvor går neste tur?

Har noen lyst til å reise til Veljerne så ta gjerne kontakt.

Siste dag - kommer i morgen.

Skrevet av Hege.

Foto: Mariann Uldal

Nå er turen helt ferdig og jeg kantet ned i senga, derfor blir det ikke blogg fra siste dagen før i morgen kveld.

Hilsen en trøtt Hege.

Vilsted Sø

Skrevet av Hege

På veg til Krap tårnet. Foto: Mariann Uldal.

Det er noe som heter "fuglesang minutt for minutt", og jeg kunne ønske dere kunne se hva jeg ser nå. Eller egentlig hører. Det er siste kvelden vår på denne reisen og Gunn og jeg har reist ut igjen på kveldstur. Jeg sitter utenfor Kærup Holme tårnet og skriver, Gunn lytter og leser ett eller annet på mobilen og her skal vi være en stund til alle trostene har gitt seg med kveldskonserten sin. Vi håper på å få høre noen nattsangere, de fuglene som bare synger på natten. Akkurat nå er det skumring og vi hører måltrost, svarttrost og gjøk. Noen gjess skvadrer og nettopp booo-et rørdrumen i sivet bak meg og rørsangeren tar sine siste trillende traller før mørket kommer. Det var liv i hettemåkekolonien for litt siden, men nå begynner det å roe seg ned. Gunn har fått ørene opp for en skvadrete fugl som hun blir helt frustrert over. Vi skal snart ut å spasere litt slik at vi kommer nærmere og kan få nyte hele sangen til det jeg tror er nattergal.

Sivsanger. Foto: Hege Ødegård

I dag har vi utforsket et nytt sted, Vilsted Sø. Veljerne Naturreservat drives av Aage V. Jensens Fond, som eier flere slike fredede områder. Vilsted Sø har vært våtmarksområde som ble demmet opp til jordbruksarealer, men ble i 2006 ferdig restaurert tilbake til våtmarksområde. Fondet har tilrettelagt området for grønn turisme og rekreasjon med turstier, toalett, benker og gode kart over området. Vi leste at i 2014 var de ferdig med en gangbro over vannet som nå fyller våtmarksområdet, og at det mest sannsynlig vil gro igjen med takrør. Dette blir ypperlige gjemmeplasser for fugler og vi fuglekikkere. Vi fant noen gode utsiktpunkt og vi prøvde broen over vannet og testet ut det ene fugletårnet. Det blåste hunder og katter og nå ligger min caps der i vannet et sted. Jeg var opptatt med å fotografere snadderand, toppand og en leukemisk and, mulig stokkand, og da rakk jeg ikke å stoppe den. Tårnseilere lekte i vinden sammen med taksvaler og låvesvaler og de suste forbi lavt over hodene våre.

Skjestork. Foto: Hege Ødegård

Etter den vindfulle opplevelsen tok vi kjøreturen rundt hele vannet og hadde småstopp underveis. Som for eksempel ved en liten dam med snadderand, flere svaler, tornirisk og stillits. Det myldret og vi klarte å skille ute et par av svalene til å være sandsvaler. Vi fant også en bro hvor vi stoppet i vegkanten og kikket litt rundt. De fleste fuglene trodde vi hadde gjemt seg for vinden, men det kvapp til i oss da det ble observert «svevefugl». Det er fellesbetegnelsen for disse store rovfuglene som svever og sirkler, og som regel kan vi ikke konstaterer arten før vi har hatt noen sekunder på oss. Det handler vel mest om at de svevefuglene ofte sees opp mot himmelen og kan være vanskelige å skille fra hverandre bare på silhuett. Den vi så der ved broa ble identifisert som havørn, etter et par sekunder i kikkertene og jammen med var der to stykker.

Musvåk. Foto: Hege degård

Ut på ettermiddagen gav vi oss og noterte disse gode utsiktstedene på kartet; her må vi tilbake en dag med mindre vind, kanskje. Videre kjørte vi tilbake til Veljerne og nærmere bestemt Krap tårnet, her hadde dansken fra i går snakket om bolitit og vi ville søke etter den. I tillegg fikk vi en fin spasertur gjennom en vakker allè ut til tårnet. Vi hadde tatt med kaffe og kake og skulle skikkelig kose oss. Lite ante vi om hva som kom til å skje. Vi ante fred og ingen fare, noen kikket litt her og der, andre hadde lagt seg ned og hvilte og jeg stod med teleskopet og kikket på en svarthalespove og speidet utover etter flere arter vi ennå ikke hadde sett. Jeg stod der med kaka i hånda og gomlet da en stor flaksete ting kom inn fra venstre i teleskopet. Jeg hadde stilt inn øyne og skoop på små fugl og var fullt klar over alle grågjessene som vandret der ute med sine små unger. Da denne på grågås størrelse kom susende inn og landet på gresset rett i nærheten av spoven, gikk alarmen. Jeg forstod ganske rask før den landet hva som hadde skjedd. Jeg bare ropte – alarm, nå gikk alarmen, nå må dere komme å se…Damene ilte til og den ene etter den andre fikk se det flotte hvite fuglen som stod der ute. Til slutt da alle hadde fått sett så vi på hverandre og var så enige om hva dette var – stripegås. Dette er en av de artene som egentlig er rømt fugl fra fangeskap, men for noen dager siden fikk vi melding på telefonen om at det var sett stripegås hjemme. Typisk, tenkte vi, nå som vi er her. Den er sikkert vekk før vi kommer hjem. Uansett om det er en rømt burfugl, så er de så pene.

Stripegås til høyre,tatt gjennom teleskopet. Foto: Hege Ødegård

Nå er det blitt helt mørkt og jeg hører rørdrumen av og til. Grågjessene prater, hettemåkene skvadrer lavt i det fjerne og Gunn sitter dønn stille. Nattergalen har flyttet seg og det skal også vi nå.

Stien til Krap tårnet. Foto: Mariann Uldal