Lille Vildemose
Skrevet av Hege
|
Sangsvaner. Foto: Mariann Uldal |
Jeg sitter her og tenker på gårsdagen og den føles så langt
unna. Var det i går vi pakket sammen bilen for hjemreise? Var det i går vi
spiste frokost i det grønne? Hørte gjøken i hver krok, og speidet en siste gang
over jordene ved Bygholm Velje? Var det i går vi fant ut at vi skulle utforske
nye områder få timer før avreise? Og var det i går vi snublet tilfeldig over
topplerke på en parkeringsplass i Hirtshals? Vi hadde sett frem til denne turen
helt siden i fjor, og så er den over. Det gikk fort. Fem dager med mange inntrykk,
leting etter arter, studerer forskjellene, besøke kjent og kjære områder,
utforske nye og utvide erfaringer og kunnskap om fuglene.
|
Rødstilk. Foto: Hege Ødegård |
Hva er det som gjør at vi holder på med dette? Jeg tror jeg
kan sammenligne det med jakt. Den spenningen det er å reise ut og ikke vite hva
som kommer til å skje. Er det i dag det skal skje? Er det i dag vi skal se noe
vi aldri har sett før? Sånn som da stripegåsa styrtet inn i teleskopet, eller
som da topplerka ventet på oss ved Rema 1000, eller som da svømmesnipa danset i
vannet med sin karakteristiske nakkesleng? Vi har hatt mange timer ute i felt og
sett tusenvis av fugl. Kanskje mest knoppsvaner, grågås og gravand, men også mange
svaler, erler og måker. Vi ser nesten ikke lengre «vanlige» arter og de fuglene
som pleier å være vanskeligst å finne er blåmeis, svartmeis og spettmeis. Vi
har nesten funnet sildemåke, fjellvåk og bjørkefink. «Nesten» betyr at vi ikke
har hatt fullgod observasjon av disse artene. Det handler om lys, vinkle, hastighet
og vind. Vi fant mange svartbaker, men ingen av dem kunne med hundre prosent
sikkerhet klassifiserer som sildemåke. Vi har hørt mange grønnfinker, men ingen
vi kunne bøye til bjørkefink. Og vi har sett mange musvåker, men ingen som vi
kunne med sikkerhet si var fjellvåk. Noen ganger blir vi frustrert over å
vanskelig det skal være, men hadde det vært lett hadde det ikke vært gøy.
|
Rødstilk. Foto: Gunn M. Benning-Rogers |
På denne turen hadde vi lagt til en dag, som jeg skrev om
tidligere, og jeg har lurt på hvilken dag som var ekstra. Var det den første
dagen i Skagen som var bonus eller var det i går, da vi allerede hadde
utforsket de planlagte områdene og satt igjen med en ekstra dag til å sjekke
over på nytt før vi reiste hjem? Dagen i går begynte ved Tømmerby tårnet med frokost
og et sveip over fjorden, for så å kjøre langs Bygholm Velje for å sjekke om
det var kommet noe nytt på et par dager. Ulvedypet har sin egen magi og vi bare
måtte innom der en gang til. Gunn og meg har hatt mange turer bare oss to, og
for mange år siden streifet vi rundt på østsiden av Jylland og vi har vage
minner fra Lille Vildemose. Bare navnet i seg selv er gøy å si og at det finnes
en Store Vildemose. I går ettermiddag googlet jeg Lille Vildemose og fant noen
bilder jeg ikke gjenkjente fra sist jeg var der. Hmmm…har det skjedd noen der? Ved
Han Velje tårnet har det i vinter blitt bygget ut og oppført et nytt tårn, så
det var jo mulig at også i Lille Vildemose har det vært byggeaktivitet på de ti
årene siden vi var der sist. Fra Ulvedypet var det bare 40 minutter å kjøre, så
vi tok av sted tvers over Jylland for å sjekke ut denne lokasjonen. Det hadde
tatt 40 minutter hadde det ikke vært for at vi måtte avvike fra en streng plan
om å ikke stoppe langs vegen. Vi bestemte oss for å ikke stoppe for hver
svevefugl, med unntak av stork og svartglente. Da det også ble nevnt unntak som
isfugl, hærfugl og nøttekråke begynte lista å bli så lang at det så håpløst ut.
Uheldigvis måtte vi ikke stoppe for noen av de nevnte artene, men da Gunn utbrøt
– så fiiiiiiiiin….. ble det spørsmål om hva hun hadde sett. Jeg rørte ikke
bremsen, men lot henne diskutere med seg selv om det var en fugl verdt å stoppe
for. Etter noen hundre meter ble det stopp og vi rygget det meste av vegen
tilbake. Litt snålt, men det var ikke gode snuplasser og fuglen satt på denne
siden av vegen. Hun hadde sett en vakker hvit rovfugl som satt på en påle like
ved vegen og vi rygget nærmere. Kameraene var klare og vi fikk noen bilder før
den lettet. Som bildet viser var dette en veldig lys variant av musvåk, såkalt
børingvåk, og utrolig vakker.
|
Børingvåk. Foto: Mariann Uldal |
|
Børingvåk. foto: Gunn M. Benning-Rogers |
Fremme ved Lille Vildemose senteret fem minutter før stengetid
gav oss akkurat nok tid til å stikke hode inn å få med oss kart og litt informasjon
om stedet. Det lille inntrykket vi fikk fra det store senteret var helt enormt.
Her må vi bare tilbake en dag. Ifølge kartet var det flere fugletårn som vi
kunne besøke og vi tok en liten runde rundt i området. Det lå flere småsjøer
der, noen nylig restaurerte og med gode utsiktpunkt, fine tårn og stedvis masse
fugl. Like før Tofte Sø og dens parkeringsplass ble det bråstopp ved en blomstereng.
Her «badet» fire sangsvaner i et gult hav og endelig kunne vi notere oss denne
arten. Lengre bak dem, lå en liten innsjø med masse ender og noen vadere, og
kikkert, kamera og teleskop ble flittig brukt.
|
Gråhegre. Foto:Hege Ødegård |
Vi avtalte at avreise fra Lille Vildemose måtte udiskutabelt
være klokken seks. Vi har erfart at det er best å avtale tidspunkt for returen
til Hirtshals på forhånd, da vi ofte har kommet i klemma, «skal bare»-klemma. «Skal
bare» se litt til, og litt der og hei, vent litt, hva er det? – er typiske utsagn
vi har hørt opp igjennom årene. Og «same procedure as every year» så ble det
igjen et siste utsiktspunkt før klokken tikket ned. Gunn satt med teleskopet ut
av vinduet og jeg klokket henne til to minutter, et minutt og så var det slutt.
Nedovermunn og krokodilletårer i det vi måtte forlate dette u-utforskede land
og ta motorveien direkte til Hirtshals. Uansett ventet «pytten» på oss der, som
en mager trøst.
Noe shopping måtte det bli og vi peilet oss inn på Rema 1000
i Hirtshals. På veg dit måtte vi passere rundkjøringen som det var blitt
rapportert topplerke fra, noen Mariann synes hørtes helt usannsynlig ut da hun
leste om det på Dof-basen. Hæ…midt i rundkjøringen, nei, det tror jeg ikke på,
sa hun, rapportøren må ha trykket feil ved rapportering, mente hun. I rundkjøringen
scannet hun like vel området uten en pip og vi svingte inn til butikken. Og der
satt den, bare sånn uten forvarsel. I motlys lignet den først på en spurv, og
vi pleier ikke fleipe med hva vi ser, men jeg startet setningen – «og der er»… og
avsluttet med «topplerke» i det jeg hadde fått opp kikkerten. Jeg var ikke
sikker i det jeg begynte, og valgte å avslutte påstanden min litt tørr, nesten
som en fleip. Mariann hoppet litt i bilen og rasket til seg sin kikkert og bare
måpte. Jaha, så sånn skulle det bli, at den bare satt der og ventet på oss. Så
fantastisk. Hva er oddsen for det da? Den lille fuglen midt i byen. Og hun rakk
et par bilder før den føyk opp på et tak.
|
Topplerke. Foto: Maiann Uldal |
Turens tall ble 126 (127). Mulig vi har sett både små- og
storspove, men vi har bilder fra en mulig småspove og om et par dager vet vi om
vi har hatt begge artene. Derfor blir tallet i kveld annonsert som 126. Tenk på
det, dere. Art nummer hundre ble svartterne, og siste arten ble topplerke. Vi har slått rekorden med 19 arter. Det synes vi er helt vilt og
bøyer oss i støvet for en fantastisk tur. Jeg tenker at vi legger ut fullstendig
artsliste i løpet av uka.
Jeg skal avslutte med en liten
artig observasjon som endte i den rareste tankerekken vi har hatt på turen.
Gunn lente seg mot vindusruta i det vi passerte et jorde smekkfullt av
sorte kråkefugler. Hun prøvde å skille kornkråker og svartkråker i farta og
endte med å gi opp. Hun lente seg tilbake og sukket og kom opp med en ide. Hva
hvis svartkråkene hadde hatt liksom et flagg på seg, sånn at de liksom bare
vinket til oss, og sagt «her er jeg». Det var nok til å starte en dialog med mange
rare vendinger. Jaha, men flagg er vel litt vanskelig? Hvordan har du tenkt at
de skal holde det? Eller festes til vingen? Eller… Nei, sa Gunn, det skal være
et bånd rundt panna, så blir det lettere for oss å finne dem. Joda, men blir
det ikke litt tustelig for svartkråka, da? Hva om den bare har et rødt merke på
nebbet, spurte vi. Eller et helt rødt nebb? Hmm…jo, det kan jo bli fint, sa
Gunn. Mariann begynte å fundere på andre arter også. Nå begynte det å bli
vanskelig å finne gode koder for de forskjellige artene. Jeg foreslo at det
enkleste hadde kanskje vært at fuglene sang sitt eget artsnavn, sånn for
eksempel…at blåmeis sa blåmeis blåmeis blåmeis. Da kunne man jo bare
lytte etter de forskjellige artene og vips så hadde man konstatert dem på lyd. Det
synes de andre var en god ide. Men hvordan vet vi at fuglene snakker norsk? Hva
om de faktisk synger kinesisk? Det blir jo litt vanskelig. Gunn hadde løsningen,
fuglene måtte gå på norsk kurs. Jeg forslo at de automatisk byttet språk
ettersom de krysset landegrensene. Det ble helt umulig, mente de andre, man kan
jo ikke se landegrensene fra lufta. Til
slutt endre tankerekken med «hvor er fuglenes hjemme»? Er fuglene hjemme
der de er født, eller er de hjemme der de oppholder seg største delen av tiden?
Mystisk.
Takk for følge.
Hvor går neste tur?
Har noen lyst til å reise til
Veljerne så ta gjerne kontakt.