Øland og rovfuglene.

Skrevet av Hege.

Foto: Gunn M. Benning-Rogers.

Som dere ser ut i fra overskriften har vi i dag vært på Öland og hatt mange rovfugl observasjoner. Denne øya som ligger langs østkysten av Sverige har broforbindelse og er 137 km lang. Til sammenligning kan nevnes Jomfruland som er 7,5 km lang, og vi hadde satt av en halv dag til denne øya. Og det var ikke nok. Uansett har denne destinasjonen vært på ønskelista så lenge at når vi først skulle til Sverige så la vi inn denne på reiseruten. Og der var verdt det, med et fantastisk kulturlandskap, små afrika-lignede biotoper, lange grunner og steinviker.

Noen ganger skulle jeg ønske at vi bare kunne ringe inn en handleliste til en butikk (tror de har oppfunnet det allerede), og slippe å måtte stoppe (ikke minst å finne) for å handle inn mat. Når man er i fuglekikker-habitt og -humør så er ikke store kjøpesentre bra for stressnivået. Jeg kjenner at jeg blir fort rastløs av å gå inne på butikker med masse folk og i dag fant vi ikke mindre enn et City-Gross marked. Men vi overlevde det, og frokosten ble nytt ved en installasjon like over broen, noen store gamle vindmøller. Disse betegnes som stubbmøller og kan vris på stubben etter vindretningen. Og øya er full av slike stubbmøller, og forklaringen er enkel, masse vind. Også i dag.

Frokost ved KvargKungen.

Sent på formiddagen kom vi frem til sydligste punkt på Öland, Ottenby fuglestasjon. Her står et flott fyrtårn og masse små hus. Sesongen var ikke helt kommet i gang, men det var en del fuglefolk der. Vi tok frem teleskop og fant flere utsiktsboder. Vi er vant til gapahuk-lignende skjul, men disse er bygd med finurlige le-vegger slik at man alltid kan finne ly for vinden. Området kan sammenlignes med Lista, bare 10 ganger større, og forventningene var høye til vadefugler og andefugler, men det vi fikk jo et hint fra guiden i går. Han lurte på hvorfor vi var kommet til Sverige nå, han mente at den beste tiden var i mai. Så vi forstod det i dag her, da vi ikke fant så store mengder som vi hadde forventet. Nevnes kan sandlo, heilo og heldigvis en stor flokk hvitkinngjess. Vi ble ikke så lenge der i vinden, så vidt vi kunne holde fast teleskopet, og returnerte til bilen.

Foto: Gunn M. Benning-Rogers.

Ølands sydligste utsiktsbod.

I et lite smau, kunne vi se over en høy mur ned på et lite vann. Der så vi et par ender som duppet og vi listet oss bort. Gå stille, sa jeg, og tenkte vi ikke måtte skremme dem. Vi fikk knipset litt og synes vi var heldig som fikk brunnakke så nærme. Gunn stusset litt etter en stund over fargene og jeg hadde begynt å lure litt på hvordan de svømte rundt. Jeg sjekket bildene (zoomet inn) og i det jeg oppdaget hva som var galt, utbrøt Gunn – Hei, det er jo falske. Da haustlo vi, og ikke lengre så viktig å forholde oss stille. Ja, ja, sånn kan det gå. Jeg er veldig glad for at vi stod alene der i smauet.

Fra fyret og nordover igjen tok vi «Fuglevegen» på østsiden av øya. I sneglefart. Det syntes sikkert alle de andre som passerte oss. Jeg tenker også at de egentlig er vant til sånn søndagskjøring og naudeparkering, selv på en mandag. Og dersom de vil forbi og det ikke er plass er det ikke vanskelig å gi et hint til oss. Bare et lite tut på hornet er fint. I dag opplevde vi at en bil prøvde å presse seg forbi på venstre side, det viste seg at det ikke var plass, og den ble sittende «fast». Det løste seg fint ved at vi flyttet oss, men vi fuglekikkere kan bli litt ensporet, så vi får ikke med oss at det finnes andre mennesker. Så dere må ha oss unnskyldt dersom dere treffer på oss der hjemme en dag.

Foto: Gunn M. Benning-Rogers.

Sanglerke. Foto: Hege Ødegård.

Kongeørn. Foto: Hege Ødegård

Det var litt vondt å reise fra øya etter bare noen timer, men vi håper at vi kan komme tilbake en annen gang. Og bruke mye tid og gå litt mer rundt, for denne øya har mye å by på. Kanskje en mai om noen år, med forhåpentlig mindre vind. Vind er vel noe rovfuglene liker, tror, jeg, som de kan ligge på. I det vi nesten var ferdig med øya og bilen hadde fått litt større fart, fikk Gunn øye på en «svevefugl». Det er betegnelsen på disse som svever der på vinden og sirkler og jakter. Uheldigvis hadde vi en lastebil bak oss, og bråstoppen måtte vente på seg, da hun utbrøt, den er svær, det er en ørn. Jeg fikk vrengt inn på en sidevei og hun var ute før jeg hadde stoppet. Støvskyen stod rundt henne da hun så i kikkerten at det var kongeørn, med bytte. Den blir jaget av to ravner, sa hun. Jeg fomlet med bilbeltet og lette etter kameraet i baksetet (under jakker og fuglebøker). Da jeg endelig var kommet meg i posisjon, hadde Gunn flere nyheter. Glente! Jeg knipset kongeørn og glente om en ann. Æææææ…hæ…en havørn også, utbrøt hun. Jeg skjøt fra hofta og det svevde så mye rovfugl i lufta på en gang at vi ble helt tullerusk. Gunn stod med kikkerten og telte to glenter, en kongeørn, en havørn og seks ravner innenfor en tidsramme på 3 minutter. De så ut som om de oppholdt seg i noenlunde samme terreng, det er ikke vi vant til akkurat. På toppen av det hele så ropte en fasan, jeg er her, med sitt karakteristiske «skuæk».

Glente. Foto: Hege Ødegård.

Havørn. Foto: Hege Ødegård.

Nå ligger vi på senga i en stuge (hytte) på en campingplass, hvor en veldig hyggelig herremann tok oss imot. Det var en ca. tre timers lang kjøretur uten særlig fugl (i hvert fall ikke mulighet for å stoppe) i kveld, og det ble noen rare samtaler i bilen. Litt filosofering og fundering, løse verdensproblemer og analysere diverse dilemmaer. Vi gikk tom for topics et øyeblikk og det datt inn en tidligere samtale jeg hadde hatt med noen andre fuglefolk. Jeg kunne så vidt erindre at noen hadde nevnt podcast i sammenheng med fuglekikking. Kunne det være mulig at vi kunne bruke den siste timen i bilen til å lytte på noe sånt? Gunn lette og fant noe helt spesielt, «fuglesang minutt for minutt». Konseptet har vi ikke helt fått tak i, men vi hørte på noen som hadde stått opp før fuglene begynte å synge, og opplevde morgengry sammen med fuglene og deres sang. Veldig interessant, vi hørte på fuglesang og programledernes forklaringer.