På skraphaugen og nesten hundre.

Skrevet av Hege.

Foto: Hege Ødegård

Fulle av forventning var vi på lørdag morgen da vi satte av sted og snakket om alt som lå foran oss. Vi satt på kaia i Sandefjord med tomme minnekort, fulle batterier og sprudlende humør. Nå er kortene fulle, batteriene tomme og vi har sprudlet fra oss så det blir sikkert stille fra oss i noen dager. I dag stod vi opp til (ifølge Gunn) storlommen som fylte luften med sin særegne melankolske klang, men jeg var for treg. Arg… jeg har aldri hørt den lyden på ekte, bare via opptak, og ble noe misunnelig. Jeg prøvde å holde meg utendørs, men måtte inn i hytta for å pakke sammen. Sånne kjøreturer som dette, med bagasjen ut og inn av bilen, er vi blitt veldig erfarne på og det foregår stort sett i samstemt stillhet. Som et gammelt ektepar vet vi hva den andre tenker og jobben er unnagjort i en fei. Selv da vi stod og ventet på at resepsjonen skulle åpne (levere nøkkelen) tidde den trolske lommen, som jeg visste lå i vannet like ved campingen. Slukøret reiste jeg derfra.

Foto: Gunn M. Benning-Rogers.

Like ved grensen til Norge ligger en bil-kirkegård. Det er et gammelt skraphandleri som ble drevet på 50- og 60-tallet. I dag er det en turistattraksjon med besøkende som beundrer de gamle bilene og/eller tar bilder av dem, slik vi gjorde. Gunn og meg bestemte oss før vi reiste på denne turen at vi ville innom her den siste dagen. Vi plottet inn koordinatene og fulgte grusvegen langt inn i skauen. Et sted langs vegen fant vi ei brygge som vi tok frokosten på. Det var helt vindstille, litt fuglesang og sola begynte så vidt å ta tak i nattekulden. Ved første øyekast så vi bare et par måker som duppet midt utpå, men Gunn sveipet over med kikkerten og der lå den igjen, storlommen, et par denne gangen. Blikkstille vann, blå himmel, vår og ro i sjelen, gav en stemning som sitter i minnet. Identifisering av fugl kan også skje ved hjelp av lyd, og er like god som visuell artsbestemmelse. Mange av fuglene har sine egne særtrekk i sangen sin, og vi har lært oss mange, derfor ble frokosten inntatt med ørene på stilker. Tenk om vi hørte noe her vi satt, bare sånn helt plutselig, kanskje ei nøttekråke eller lavskrike. Vi snakker ofte om de fuglene vi ennå ikke har sett og har ei lang liste på fugler vi ønsker oss. Tenk om det skjer nå, den fuglen som vi har snakket så mye om? Vi snakket lavmælt om det vi hørte og midt i en setning ble et ønske oppfyllet. Jeg måtte svelge resten av ordene, armene mine føk til værs og slik satt jeg da storlommen ute på vannet gav fra seg fire flotte strofer.

Kan du høre storlommen? Foto: Hege Ødegård

Videre på veg innover i de dype skoger kjørte vi med vinduene åpne og lyttet, av og til stoppet vi, slo av motoren og håpet på en fuglekongestrofe. Vi lyttet til masse trost, meiser, rødstruper og kråkefugler, men ikke Norges minste fugl. Ved veis ende åpenbarte det seg et hav av gamle bilvrak. Skogen har prøvd å sluke mange av de. Jeg har leste et sted at det skal være så mange som tusen biler der. På tomta står et stort hus og noen mindre uthus rundt et stort tun. Nedenfor tunet på plenen står bilene i fine rekker som minner om amcar-treff, mens inne i skogen bak hovedhuset er bilene plassert i høyden. Det står en plakat på døra med enkle regler, man kan gå rundt å se og ta bilder, men ikke røre.

Foto: Hege Ødegård

Vi gikk litt i alle retninger og fant motiver som vi likte, om det var en spesiell bilmodell eller bare litt former og farger, så holdt vi på i halv annen time før vi reiste derfra igjen. Det stedet kan anbefales, om det er for bil entusiaster eller fotografiske ønsker så stod det til forventningene. Vi har sett en del bilder derfra, og vi var storfornøyde med det vi fikk knipset.

Foto: Gunn M. Benning-Rogers.

Foto: Hege Ødegård.

Foto: Gunn M. Benning-Rogers.

Det begynte å nærme seg hjemreise, men det må alltid tynes til siste slutt. Etter at vi hadde gjort unna harry-handling på grensa, fortsatte vi fugleturen inn i Norge og tok nordover mot Kongsvinger. Artslista som ble fylt på underveis begynte å nærme seg hundre arter. Var det mulig å få det til? Som tidligere nevnt blir det færre «nye» arter de siste dagene. Vi prøvde å finne biotoper som kunne inneholde andre arter enn det vi allerede hadde og vi har sett en stor dose åpne landskap disse dagene og tok nå opp og inn i skogen. Vi sjekket ut andres observasjoner de siste dagene i området (artsobs.no)  og så om det var noe der vi ikke hadde sett. Det mest spennende var en isfugl som var sett i Sandvika for et par dager siden. Ut på ettermiddagen snudde vi nesen hjemover med mellomstopp ved elva i Sandvika for å se om vi var så heldige. Vi har begge sett denne arten før, men aldri tatt bilde av den, kanskje i dag? Det bli ikke lykketreff og vi bestemte oss for å avslutte. Gunn var bestemt på at turen ikke var avsluttet før vi var kommet helt hjem, mulig vi kunne høre kattugle hos henne i kveld?

De siste timene hjem testet Gunn oss i fuglesang igjen. Det er flere nivåer på den appen og vi prøvde ut alle. Jeg satte på cruise-controllen og bilen tok oss helt til Lillesand. Rart å være hjemme igjen. Det er godt å være på tur, vi kunne tatt hele turen en gang til. Og mulig vi gjør det, om noen år, og mulig vi da velger et av stedene å fordype oss i. Hornborgasjøen er nok favoritten, men Falsterbo en høst med flere fuglefolk hadde også vært supert. Det er så mye mer å oppleve, så mange turer fremover som kan planlegges og drømmes om.

Det ble 97 arter (ingen kattugle), og fullstendig liste kommer i neste innlegg.

Takk for turen, Gunn.