Veljerne

Skrevet av Hege.

Nytt fugletårn. Foto: Hege Ødegård

Nå er kvelden kommet og vi begynner å kjenne at vi er på tur. Mye sol og lite vind i dag, men vi er så «på» hele tiden og ser etter nye arter. Det endte med 12 timer ute i felten i dag, og det meste av tiden ble i bilen. Kroppen begynner å bli stiv og støl, og vi er litt slappe nå i kveld.

Tornsanger. Foto: Hege Ødegård

I dag har vi vært i området Veljerne og besøkt noen av våre favorittsteder. Først ut var helt nord i Veljerne med vid utsikt over vannene og landområdene rundt, og det ble frokost i det grønne. Videre satte vi av sted til et stort takrør område hvor vannet blir delt av en bilveg. Her er flere fugletårn og gangbroer ut i sivet. Ved Kærup holme tårnet møtte vi en danske som fortalte villig vekk om området og hvilke fugler vi så. Han fortalte om egretthegrene som på få år har etablert seg med tre hekkende par i fjor og hele ni par i år. De er kommet for å bli og han mente at de sikkert kom til å spre seg til Norge også. Han fortalte han hadde hatt to måneder i Norge og reist fra Kristiansand og til Finnmark på kombinert fugle- og kultur tur. Han tok seg av naturen og konen hadde tatt seg av kulturen – de hadde sette en hel haug av stavkirker. Artig fyr som for noen få år siden hadde flyttet fra Aalborg og snakket om å billig det er å kjøpe bolig nå i Danmark i de små byene. Vi har lenge fleipet om å kjøpe en feriebolig i området her, men tenk om det faktisk kan bli virkelighet en dag. Tiden vil vise, men det er gøy å ha drømmer, selv om noen er mer usannsynlige enn andre. Men bare tenk om…

Makrellterne. Foto: Gunn M. Benning-Rogers

Foto: Gunn M. Benning-Rogers

Ved Kærup holme fant vi de artene vi hadde tenkt oss, rørsanger, taffeland, toppdykker, og den fantastiske svartternen. En utrolig søt, liten terne som har svart hode og buk, og flakser og vimser blant alle hettemåkene. Dansken kunne fortelle at oteren tar for seg i dens koloni og som et forsøk på å hjelpe dem hadde de (han snakket om «vi», og vi antar at det kanskje betyr DOF) lagd flere kunstige reir i nærheten av dens opprinnelige koloni i håp om at de ville flytte. Han snakket om at vannet ikke lengre ville skvulpe over reirene og at det vil bli større sjanse for vellykket hekking. Vi treffer andre fuglefolk på turene våre, og ofte er det bare litt hei og hvor vi kommer fra. Jeg synes det er ekstra gøy når noen har mer å fortelle og deler av sin kunnskap og kommer med små tips om steder og fugler å se. Han viste oss hvor vi kunne få se egretthegrens reirplass og om hvor vi kunne finne boltit.

Sivspurv. Foto: Hege Ødegård

Knoppsvane. Foto: Gunn M. Benning-Rogers

Videre fra tårnet går vegen gjennom takrørskogen og midt utti der kan man parkere og spasere ut på gangbroer. Det er så bra at det er tilrettelagt for fugletitting og det er flere steder hvor man kan sette seg ned på benker, eller som vi gjør, stå på dem for å få oversikt. Her fant vi skjeggmeis, vannrikse, sivspurv, sivhauk, egretthegre, rørsanger og blåstrupe. Sistnevnte snakket også dansken om, og han fortalte at det hekket fire par av sørlig blåstrupe i det området. Det er ikke den samme som vi har hjemme, den nordlige blåstrupe og forskjellen er at den sørlige har en liten hvit flekk i den lille røde delen i den blåe strupen. Komplisert? Neida, bare detaljer og vi synes det er gøy. Vi bruker en del tid på å studere og lære oss forskjellene på de som nesten er helt like. Vi samler på erfaringer og observasjoner slik at vi har en erfaringsbank som vi kan bruke i fremtidige fugleturer.

Blåstrupe. Foto: Hege Ødegård

Et av våre favorittsteder ligger langt vest, Hovsør, hvor vi har gode minner om en isfugl vi så danse over vannet. Da kan vi ikke velge det bort, det kan jo være at den er der i år. Vegen dit er alltid spennende, med mange muligheter for fugl som vi ennå ikke hadde på lista, som stillits for eksempel. Dersom vi skal nå målet med hundre arter, må vi også konsentrere oss om å finne mange av de små vanlige fuglene. Det hender ofte at vi ikke ser snurten av blåmeis, kjøttmeis eller bjørkefink. De to første har vi sett, men den siste har vi ikke en fullgod observasjon av ennå, vi må leite i morra. Så i en sving i et kryss ble det et stopp for å sjekke ut noen små fugler som gikk i grusvegen (ofte bokfink, pilfink og gråspurv) og der fikk vi tornirisk. Og endelig stillits.

Makrellterne. Foto: Hege Ødegård

Til slutt endte vi opp helt vest ved vårt utsiktspunkt. Her ligger kulturlandskapet brettet ut rundt vannet og på et sted blir jordene delt av en elv. Den slyngler seg bortover mot vannet og skaper rom for fuglene. Der ute i munningen så vi for noen år siden en isfugl og vi håper på nye opplevelser der. Men ikke i dag, eller jo, opplevelser fikk vi, men ikke i form av fugl. Vi hadde alle benket oss langs vegen, med kikkert og teleskop, med kameraene klare dersom den ankom. Ettersom tiden gikk og vi hadde det veldig fint der i sola, endte vi opp med å sitte og ligge på asfalten, og forbipasserende bilister kikket rart på oss. Og det tok ikke lang tid før også kuene på jordet synes de måtte sjekke ut de der rare som holdt på langs gjerdet. Og kuer er fine dyr. Og ikke minst er kalvene så søte.

Sjekk stilen. Foto: Hege Ødegård

Hva skjer'a? Foto: Gunn M. Benning-Rogers

Så søt. Foto: Hege Ødegård

Foto: Hege Ødegård

Fugl nummer hundre ble svartterne, og dagens tall er 113. Vi har nådd målet om hundre arter, og slått vår tidligere rekord. Vi er spente for morgendagen og hvor mange flere vi klarer.

Ulvedypet

Skrevet av Hege.

Foto: Gunn M. Benning-Rogers.

På vinteren tenker vi av og til på den første dagen vi var i Ulvedypet. Vi hadde bare så vidt lest litt om det, men ikke noe kunne forberedt oss på hva vi møtte første gangen vi var der. Se for deg at du runder en liten ås og det åpenbarer seg vann på begge sider av vegen. På den ene siden er det et stort fugletårn med utsikt over både dammen på den ene siden og Limfjorden på den andre siden. Vi fikk nesten ikke stanset bilen fort nok, og i det motoren stilnet overtok en annen lyd. Vi hadde allerede oppdaget et hav av vadere og var spente på hvilke det var. Istedenfor å haste rundt med kikkert og teleskop ble vi stående i stillhet og høre på flere hundre polarsniper som snakket sammen der de stod og hvilte med tærne i vannet. Det var lav ettermiddagssol og nesten ikke vind, og vi satte oss ned i vegkanten og bare tok inn stemningen. Siden den dagen har Ulvedypet fått fast plass i programmet og i dag var dagen.

Avosett. Foto: Mariann Uldal.

Dagen i dag har også bestått i minner, fra steder, hendelser og fugl vi har opplevd før. Etter så mange år i disse områdene har vi mange av dem. Som den dagen ved Ulvedypet, og i dag morges snakket vi om det igjen. Mon tro hva vi møter der i dag? Mariann sjekket Dof-basen og det var rapportert inn 450 gravender derfra i dag morges. Det ble sent i går og vi viste at det var meldt regn og da var det godt å sove lenge. Vi fikk bare hørt litt etter fugl på terrassen, drukket litt kaffe og så var det strake vegen til butikken for å kjøpe frokost. Som jeg skrev i går har vi en del vaner. En annen er frokost i det grønne, som vi ikke fikk til i dag i regnet, og tok isteden frokost i tårnet ved Ulvedypet. Alt er liksom litt på haue, og det blir krøll i systemet, jeg liker egentlig ikke sånn krøll. Vi kan heldigvis le av det og de andre erter meg litt, men de er litt sånn de også. Uansett var det hyggelig å sitte i tårnet å spise. Vi hadde tatt oss god tid på kjøreturen dit, med mange stopp langs vegen for å se på gulerler, kornspurv og sivspurver og mange flere, og var temli sultne. Av fugl vi så ved tårnet kan nevnes avosett, skjestork, egretthegre, gravand, masse svaler, rødstilk, grågås og enda flere.

Bygholm Velje med bl.a. egretthegre. Foto: Mariann Uldal.

Nina er fersk som danmarksfarer og i fugleinteressen og fikk i dag se sin første egretthegre, og falt helt pladask. Den var så elegant, så fin og spesiell, snakket hun om rundt middagsbordet i ettermiddag. Og vi andre er helt enige, samtidig som de typiske artene som avosett og skjestork som vi ikke ser hjemme (nå har vi jo hatt en avosett i Aust-Agder så jeg kan vel ikke skrive «ikke ser hjemme») er en glede hver gang. Vi fotograferer og studerer og er veldig fornøyde med slike arter.

Ofte snakker vi om fugl vi ønsker å se, som vi drømmer om og har lest om, og kan finne på å fable om hvor vi skal reise for å få drømmene oppfylt. Etter som den ene etter den andre dukker opp og vi får krysset den av i boka, så utvider vi og ønsker oss flere. Denne våren har vært helt vill spør du meg, da vi har fått oppfylt drømmer vi ikke viste vi hadde. Tenk at vi har sett både gråhodevipe og triel hjemme! Det er to helt andre historier som jeg ikke skal skrive om nå, men dette er tanker vi av og til deler, når det blir mil etter mil på leting etter noe nytt. Jeg har ikke lengre oversikt over de andres lister, men jeg vet at vi alle fikk et nytt kryss i dag. Etter at vi hadde vært ved Ulvedypet, bestemte vi oss for å undersøke områdene ved Byholm Velje. Dette er et stort våtmarksområde like vest for Fjerritslev og man kan kjøre i grøfta for å ikke hindre trafikken. Jeg vet ikke å langt det strekket er, men mange stopp blir det for å speide mellom trærne. Her fant vi svarthalespove og igjen flere skjestorker og egretthegrer, traner og masse grågås. Teleskopet er godt å ha og i dette regnet og vinden som har vært i dag, er det supersmart (synes vi) å ta av stativet og legge teleskopet i vinduskarmen på bilen. Vi kan se langt utover markene og identifisere mange flere arter enn vi kunne tidligere da vi ikke hadde teleskop. Så slik står vi parkert i grøfta, med en «liten» kikkert stikkende ut av vinduet mens bilene suser forbi på vegen. Og ofte hører vi fuglesang fra buskaset rett ved bilen, selv om trafikken kan være utrolig forstyrrende så klarer vi ofte å finne de fuglene som vi hører der. Som en gulsanger. Denne arten er ganske «ny» for oss, ettersom vi er blitt mye bedre på fuglesang kan vi nå skille den ut fra alle de andre som har mye de ville ha formidlet på samme tid. Gunn lokket den til oss med litt fuglesang fra appen, og da spratt den opp fra buskene og sang for full hals for oss. Vi vet at det kan være veldig forstyrrende for fuglene å lokke dem frem slik, så vi gjøre det så lite som mulig, men den var utrolig flott så nærme bilen og vi fikk studert den i kikkerten.

Gulsanger. Foto: Gunn M. Benning-Rogers.

Jeg skulle egentlig skrive om det nye krysset og kom til å tenke på denne gulsangeren. Det var i det samme området Gunn speidet i teleskopet utover engene og bare sukket og stønnet og knurret og prøvde å følge en vader som hun ikke helt kunne finne ut av. Den fløy, flyttet på seg og var så langt borte at hun ble veldig utålmodig. Og jeg kan forstå det, når man ser noe man ikke helt gjenkjenner er det et tegn på at dette kan være en av de vi drømmer om. Tenk om… Jeg spurte om å få se og prøve og ventet til hun gav seg. Det er litt tungvint å skulle strekke seg og ligge i fanget hennes med teleskopet ut av vinduet, så etter å ha snudd bilen fikk jeg prøve. Hmmm…merkelig oppførsel på en vadefugl, merkelig hode, nebb, fargekombinasjon og i det hele noe rart med den der. Opp med boka…hvilke alternativ har vi? ØØØ…hva med svømmesnipe? Hæ…er det mulig, da? Etter enda noen minutter med sjekking og dobbelt sjekking så konfirmerte vi den til svømmesnipe. Og bare så dere vet det, så heter denne odins hane på dansk, og gudene skal vite hvorfor.

Sivhøne og ikke Odins hane. Foto: Hege Ødegård.

Vi avsluttet dagen i Tømmerby tårnet, som ligger helt vest i Veljerne bort mot Thisted. Her strømmet minnene på, om frokoster, fugler, varme dager og gode kaker. Heldigvis hadde vi handlet kake som vi tok med opp i tårnet, slik at ikke alt ble galt i dag. Vi er så imponert over disse tårnene som er her i Veljerne, de er så store, høye og har vinduer som kan tas opp og ned. Det er lett og oversiktlig å kikke etter fugl, og plass til ganske mange. I dag var vi alene der hele den tiden vi var der, kanskje det hadde noe å gjøre med været. Ikke vet vi, men det passer oss fint å kunne skravle i veg og ha våre hurrarop når vi ser noe gøy. Utrolig fint med både toppdykker og gråstrupedykker her, sivhauker, egretthegrer, rådyr og masse grågås. I løpet av dagen snakket vi om hva som er Danmarks nasjonalfugl, og grågås kom opp som et forslag, men det viste seg at det er knoppsvane. Det kryr av dem så vi skjønner jo egentlig det.

Foto: Gunn M. Benning-Rogers.

Makrellterne. Foto: Mariann Uldal.

Dagens tall er 92, det vil si at siden i går har vi tilført 36 arter på tur-listen i dag. I mange år har vi aldri nådd hundre arter, litt rart synes du kanskje, men vi funderte på det i dag, det må jo ha å gjøre med at vi er blitt bedre, og det er ikke så mange arter vi ikke klarer å identifisere enten visuelt eller på lyd. For et par år siden hadde vi ti års jubileum og da satte vi oss et mål om å nå hundre arter, og det endte opp i hundre og sju, som er vår rekord. I dag har vi vært lettere sjokkert over hvor mange arter vi har fått på bare to dager, og vi undrer oss over hvor langt vi kommer til å nå. Det vet vi bare på søndag kveld.

Tradisjon i Danmark

Skrevet av Hege.

Stranden ved Løkken. Foto: Hege Ødegård

Hvert år i mange år har vi reist til Danmark denne helgen i mai, Kristihimmelfart, og nå er vi på farten igjen. Denne gangen er vi fire tupper, Gunn, Mariann, Nina og meg, på fugletur og vi har spandert på oss en ekstra dag, altså fem dager til utøvelse av denne hobbyen. Å for en glede. Egentlig synger gjøken utenfor her, og damene prøver å lokke meg ut. De vil også egentlig spille kort, med kjas og fuglesang. Det er en av tradisjonene, en av mange. For eksempel skal vi alltid til Veljerne, et fugleeldorado i nærheten av Fjerritslev. Det ligger nord for Limfjorden og mellom Thisted og Aalborg. En annen tradisjon er å leie feriehus, slik at vi har en fast base og slipper å pakke ned alt hver dag. Dere som leste om Sverige turen, skjønte det at vi hadde forskjellige overnattingsteder hver kveld; vel nesten, to netter på samme sted. Forskjellen er at her er vi kjent, og skal ikke dekke så stort område.

Dagen i dag begynte rett etter 05, med pakking av bilen og lage lunsj. Tradisjonen tilsier at vi skal sitte mest på dekk under overfarten og speide etter fugl, og da er det best å ha med lunsj. Vi fant de to mest vanlige artene der ute, havsule og havhest. Vi håper alltid på noe mer, men det ble ikke i dag. Overfarten gikk i en fei, med shopping og enda mer speiding, og litt kortspilling. Rundt bordet kom det frem forslag på om vi skulle bryte tradisjonen litt og rett og slett få med oss Skagen i år. Hmmm, ok da. Vi har jo denne ekstra dagen og vi har hørt så mye om hvor bra lokasjon det er for fuglekikking. Mariann er en racer på Dof-basen (danskenes svar på artsobs.no) og hun hadde raskt trykket seg frem til dagens rapportert fugl i det område og satte oss i stemning før ilandstigning.

Gravand. Foto: Hege Ødegård.

Strandsnipe. Foto: Hege Ødegård.

Vi satte alt på hode og tok et stopp på kaia ved Hirtshals. Helt ytterst mot øst ligger en stor parkeringsplass med god utsikt over havet og et lite vann, internt kalt «pytten». Her har vi de siste årene hatt for vane å stoppe før fergen går hjem, men siden vi allerede var «ute av kurs» så tok vi dette stoppet først. Her fant vi gulerler, myrsniper, strandsnipe, gravand, sandlo, linerler, og en masse måker. De to i baksete ble helt i fyr og flamme etter at vi hadde startet fugleturen her, at de skravlet som noen kaklehøner hele vegen til Skagen. To stykk hopp til underveis da ei glente dukket opp, og Mariann var super fornøyd med ny art, og at Dof-basen hadde rett.

Forventningene var store da vi parkerte ved veis ende og karret oss opp for å se utover havet. Det så helt tomt ut, sand, vann og masse vind. Det gikk en liten veg videre ut mot havet og vi bare ruslet en tur blant småbusker og trær. I ly for vinden dukket det jammen med opp litt fugl, tornsanger, gransanger, gulspurv, bokfink m.m. og vi vandret hele vegen ut mot havet. Det viste seg at det var vegen som turist-transport-traktoren, Sandormen, brukte, så av og til suste den forbi med påfølgende sandstorm. Vi holdt på hatten, kamera og kikkert, men kom oss videre. Havet lokket oss nærmere med håp om spennende sjøfugl. Splitterne, svartand og en ubestemmelig lom fant vi. Det var meldt om Islom i fra Dof-basen, men vi er ikke så drevne på lommer, så vi konkluderte ikke selv om noen skrev smålom på lista vår. Den holdt nebbet så høyt der den lå i høye bølger, så jeg er ikke helt fortrolig med at det var smålom, og her kommer sikkert de andre til å arrestere meg, for den er allerede skrevet ned og bestemt.

To i aksjon på Grenen. foto: Gunn M. Benning-Rogers.

Vi vendte snuten tilbake til bilen og passerte et par tre fuglekikkere som var på veg ut. Noe gjorde at jeg snudde meg før vi forlot stranden og skvatt til da jeg så fuglekikkerne hadde fått los, de stod der i kjent positur, brede bein, kikkerten på øy og fullt fokus. Jeg fikk haustet til jentene og de heiv opp sine kikkerter og fikk glimt av en stor lys brungul fugl før den gjeinet ned iblant sanddynene. Hva skjedde? Var det jordugle? Vi tok sikte på nærmeste toppen, styrtet opp (selv om det egentlig er helt umulig i den løse sanden) og speidet i håp om at den ville vise seg igjen. Etter litt venting kom den tilbake og vi fikk konfirmert den. «Konfirmert» betyr at den er bekreftet, kommer av engelsk – Confirmation – som da er blitt fornorsket til konfirmert. Jordugle ble også ny art for flere av oss og fugletur er gøy.

Fra Skagen gikk turen videre til stranden ved Løkken og det var ettermiddag. Luften var gått ut av de to i baksete og turen foregikk nesten i stillhet. Vi to foran lurte på om «barna» var sovnet, men neida, latteren satt fortsatt løst og vi fikk bekreftet at de var veldig konsentrert med å finne fugl på og i nærheten av alle jordene vi passerte. Det ble 56 arter på første dag. I Løkken ble det kort tur ut på stranden, uten nye arter og videre gikk turen til Fjerritslev og stam-restauranten vår.

Nå er de utålmodige og roper på meg, nå må vi spille kort.