Hornborgasjøen og vegen videre.

Skrevet av Hege.

Nå har vi landet i sofaen i ei nydelig stue helt ute ved østkysten. Og det var godt, det var langt å kjøre fra Hornborgasjøen. Vi skippet hele middagen for å ikke komme frem altfor sent, og skal snart spise knekkebrød med brunost (nydelig) toppet med sjokolade til dessert. Først redigere bilder og skrive litt om dagen i dag. Og den begynte så fint, med en uthvilt kropp i en god seng, i et stille hus, og jeg våknet før vekkerklokken av at sola prøvde og titte under øyelokka. Jeg hadde trukket ned rullegardinet, men sola stod rett på og ville si at nå var det på tide å komme seg ut å sjekke fuglelivet rundt gården. Vi hadde overnattet i en ombygd låve og omgivelsene var landlig, med grusveger, tun-tre og flott hage.

Ute på trappa satte jeg meg rett ned på hellegangen rett ut fra døren og sjekket fb, candycrush, værmelding, google maps o.l., mens jeg lyttet på fuglesangen. Da kom jeg på at jeg ikke hadde lagt ut en artsliste på bloggen over gårsdagens funn, så da lager jeg heller en på siste blogginnlegg fra denne turen.

Her er utsikten fra trappa.

Før 09 hadde vi pakket, takket vertskapet og lyttet og tatt bilder av gårdens fugler, og vi satte kursen tilbake til Hornborgasjøen. Det var klart at vi ville tilbake til det synet av mange tusen traner, og om mulig like mange andre arter. Selve Tranedansen som ligger i sydspissen av sjøen er veldig godt tilrettelagt for interesserte. Det er bobiler på rekke og rad, nesten fulle parkeringsplasser og folk over alt. Området er heldigvis veldig stort, med tydelige grenser for hvor man kan ferdes, og med mange utsiktssteder langs gjerdet. Det står som regel alltid noen der med teleskop og store telelinser som ønsker å få et glimt av dansende traner. I går kveld var kveldslyset fint på tranene og de ble flotte og fotografere i lav sol rett på dem, men noe av magien kommer ved soloppgang. På natten er alle tranene lengre inne i sjøen og overnatter, og ved daggry returnerer de til jordene ved sydspissen, og da får man lav morgensol inn bak dem. Dere har sikkert sett noen slike flotte bilder av dansende traner i silhuett? Mange som har bobil overnatter på parkeringsplassen og er ute med linsene før lyset treffer jordene og de første tranene som kommer tilbake, men det var ikke vi. Vel har vi begynt å ta mer fuglefoto, men ikke så tidlig på dagen.

Natutrm ved Hornborgasjøen øst

Gangbro og enda et utsiktstårn.

Hornborgasjøen har to store sentre (Naturum) hvor det er store utsiktstårn, kafe, toalett, stier og grusganger, den ene i sydspissen, men også en på østre langside. Dit reiste vi i dag tidlig, og idet vi parkerte rullet det inn et billass med fugleturister, med guide. Vi ble gående litt i etterkant av dem, og fikk med oss litt av guidens observasjoner. Turfølge ble stående på rekke og rad med kikkert, teleskop og fotoapparat og speidet utover, mens guiden ropte ut diverse fuglearter (på svensk), og vi lyttet og prøvde å oversette oss imellom. Her så vi knekkand, krikkand, snadderand, taffeland, rødstilk, toppdykker, gråstrupedykker, skjeand, stokkand bl.a. Vi fortsatte videre på gangbroen over til et gedigent fugletårn og gikk litt bakenfor (for å komme unna vinden) og satte oss ned på en benk. Her oppdaget vi at det var to voksne personer med gule vester som tok imot spørsmål fra tilreisende. Gunn og jeg satte og så på fugl og folk, og hun skopet (kikke gjennom teleskopet) utover sjøen. Jeg hadde allerede tatt et sveip før henne og satt henslengt på benken da hun utbrøt – å i hel……sike. Jeg rettet meg litt opp og spurte – hva tenker du at du har sett nå? Hun nølte, mulig for å dobbeltsjekke (det må vi alltid) før hun slapp ut bomben. RØDHODEAND! Nei….sa jeg. Det er ikke mulig, Jo!, sa hun. Jeg så nettopp på den i boka og tenkte at vi hadde mulighet for å se denne her, sa hun. Hun justerte skopet til rett posisjon, og jeg fikk se. Det var en liten antydning til noe rødt langt der ute i sjøen, blant toppender. Hver gang bølgene var litt for høye eller solen ikke traff hodet på anden, kunne vi ikke se noe rødt. MEN, det var ikke tvil. Vi konstaterte at vårt nye store kryss var i boks og jublet sjenert. Jeg ville si det til alle, det er et stort funn det ute, men Gunn bare tenkte at den visste de sikkert om. Vi trengte liksom ikke komme der å virke «important». 

I det vi skulle til å gå, tok jeg allikevel et steg mot en i gul vest og viste han bildet av anda i fra boka. Her skal det sies at vi har fuglebok med norske artsnavn og han stusset fælt da jeg viste han denne. Jeg spurte om denne fuglen lå der ute på sjøen, og han kikket spørrende på meg, ristet litt på seg og kom med mange forskjellige andre alternativer. Jeg avfeide hvert forslag og bad han om å finne ut av hva denne arten heter på svensk. Da kom den andre gule vesten med svensk fuglebok og hun hoppet litt mer da hun skjønte hva vi prøvde å si. I dette øyeblikket kom flere fuglefolk til, blant annet et par inn bak Gunn, som bekreftet vårt funn. Han første i gul vest fortsatte å se veldig forvirret ut og kom med flere argumenter for disse andre forvekslingsartene. Men, sa Gunn, det er jo ingen som har så rødt nebb. Jeg innså at her måtte det jubles litt mer offentlig og tok tak i damen bak Gunn og jeg innbød til high five. Hun tok hintet og det ble dobbel five. Folk rundt oss så litt rart på oss, og damen utbrøt – disse fuglefolkene er litt rare – men hun smilte av det hele. Den første gule vesten var fortsatt i ubalanse, og Gunn viste han i vårt teleskop. Han rakk nesten ikke opp, og hun justerte flere ganger, før det ble fulltreffer. Han så en rødlignede andefugl i sjøskvulp, men påstod at han så så dårlig. Så før vi gikk fra han, hadde vi fått enda flere proffe fuglefolk dalende ned fra toppen av fugletårnet med ferske oppdateringer av bomben. Deriblant guiden fra busslasset, og han var også med på en liten high five. Vi var veldig fornøyde med denne oppdagelse, som ifølge boka bare ses i Norge med et snitt på et eller noen få funn hvert tiår (har ikke sjekket svensk bok, som jeg btw kjøpte inne i kiosken).

Rødstilk. Foto: Hege Ødegård

Sothøne. Foto: Hege Ødegård

 

Toppdykker med gjedde. Foto: Hege Ødegård

Etter denne store opplevelsen blir nesten alt annet vi så i dag liten fisk, men vi har hatt mange flotte arter, bl. a. fiskeørn, mange musvåker, tårnfalk, glente, dvergdykker og svarthalsdykker. Vi så blant annet en toppdykker som fanget ei stor gjedde.

Rundt Hornborgasjøen finnes flere parkeringsplasser med utsikt over sjøen, og flere fugletårn. Vi fartet litt rundt før vi til slutt satte kursen mot øst og Mönsterås. Det ble fire timer i til dels stor fart, mye på motorvei, men også mange fine kronglet landeveier med flott kulturlandskap. Langs vegen fant vi rev, rådyr, harer og enda flere traner. Det ble en ren transportetappe og vi var litt krokete i ryggen da vi endelig kunne konstatere at vi hadde funnet rett hus.

x