Solbrent i kinna.

Børvasstindene og Saltstraumbroa. Foto: Hege Ødegård.

Jeg har et geografisk kart i hode, sånn at når noen sier hvor de kommer fra kan jeg få plassert dem øverst, til høyre eller venstre. Det er ganske enkelt når jeg til vanlig oppholder meg i Lillesand som ligger nesten helt syd. Det er enkelt å plassere noen fra Finnmark, Telemark eller Hordaland. Det er egentlig ikke noe jeg tenker over, men i dag har jeg følt meg litt stedvill. Hvor er jeg egentlig i forhold til resten av Norge? Eller verden? Nå er jeg på høyde med Island som til vanlig ligger opp og ut mot venstre og Telemark blir ned mot høyre. Mitt indre kompass har snurret og tørnet og oppdaget at den jeg snakker med, som kommer fra Lofoten, ikke er langt ut i havet opp mot venstre. Det ligger jo bare rett ut i havet fra der jeg er nå, et hopp og ett lakk ut mot venstre.  Og det er heller ikke sant, det tar tre timer med ferge over til Moskenes i Lofoten, til sammenligning tar det tre timer fra Kristiansand til Hirtshals. Merkelig med disse avstandene, en annen fortalte meg også at det er lengre å kjøre til Kirkenes enn til Lindesnes herfra. Som dere kanskje forstår har vi i dag møtt mange folk fra forskjellige fylker som skal delta på årsmøtet.

Foto: Mette Berg Nielsen.

Jeg har ikke oversikt over om alle fylkene er representert, men vet at mange måtte melde avbud på grunn av flystreiken. Og deriblant han vi ventet på, Helge, som til slutt måtte avlyse hele sulamitten. Det var ikke mulig å få forflyttet seg hit, da flyet hans ble satt ut i streik, og vi falt sammen her som to slappe ballonger. Poff, sa det, og der lå vi og grein og lurte på hvordan vi skulle klare oss uten vår klippe. Det var jo han som hadde alle svarene på våre synspunkt i årsmøtesakene. Mulig vi kjente på at vi ikke hadde gjort vår hjemmelekse og satt oss inn i sakene godt nok på forhånd. Det ble hastemøte via telefon og han forsikret oss at dersom vi satt der som to grå mus, så ville vi klare dette helt fint. Hva sa du, sa du? Vi blåste oss opp og tok skjeen i egen hånd og fikk oversikt over sakene og fryktet ingenting. Hallo, liksom, det kan da ikke være så vanskelig.

Fiskemåke. Foto: Hege Ødegård.

I kveld ble det avholdt et organisatorisk møte i forhold til strategiplan og det var veldig interessant. Noen ganger ble jeg distrahert av den røde sola som tittet inn til oss igjennom sprekkene på lamellene, og tankene surret rundt dagens oppdagelser. Jeg tenkte på morgenstunden på terrassen ved hytta som vi hadde i dag tidlig. Der satt vi og lyttet til gransanger og kikket rett ned på saltstrømmen som fosset under broa og ærfuglene som surfet på virvlene. Sola strålte og vi hadde Børvasstindene i sikte i morgendis. Vi hadde fått noen turtips og etter frokost salet vi opp og gikk fra hotellet og mot broa på en gangsti. Det vil si, det tok tre timer å forflytte seg femhundre meter. Vi skopet, lyttet, snakket, sammenlignet arter, fotograferte tindene og nevnte mange ganger for et flott sted vi var kommet til. Å, der, havørn. Og enda en. Jeg ser kanskje to, tre stykker i løpet av året, så det gøy å være her hvor de dukker opp overalt. Mette frydet seg, og hoppet til, små trippet med føttene for hver observasjon. Og de er flotte, og store, og det er noe særegent med disse fuglene, så det tok noen timer før jeg hørte Mette si – å… det er bare en havørn.

Havørn. Foto: Hege Ødegård.

Vi bestemte oss ganske tidlig for at vi ville gå til butikken som lå på den andre siden av sundet. Det betød at vi måtte over broa, og den er ganske høy. Utrolig utsikt over fjorden og så gøy med fugleperspektiv på måkekolonien under broa. Det var mye trafikk som suste forbi, vinden tok tak i oss og sola begynte å steike. Da vi hadde fått handlet og fortært lunsj, suste vi tilbake på rett side. Den turen har vi ikke lyst til å ta en gang til, men nå er i hvert fall det sjokolade i sekken.

Vi fant ei bukt med et stort tangbelte og satt der og solte oss litt da det tikket inn et spørsmål fra Martin Eggen om vi ville bli med på tur. Åhoi, sa vi, så flott. Han plukket oss opp og kjørte gjennom et naturlandskap preget av kultur, småbjørkeskog, fjellknatter og lyngenger, hvor vi til slutt stoppet ved inngangsporten til et militært område. Her tok han oss med ut i et åpent terreng med småpytter, rullesteinstrender og lyngsletter. Det lå litt skjult til så det hadde ikke vi funnet på egen hånd, og vi fikk høre historien om en steppebrakksvale som hadde tiltrukket seg mange lange linser. Vi fant traner, vipe, heilo, gravand, krikkand blant annet. Underveis fant vi ut at det måtte bli styre-seminar for Nof-AA i disse områdene, nå som vi var lokalkjente. Hmm…ikke sikkert vi får gehør for den ideen.

Området lå så nært et militært område at vi ble frarådet å ta bilder, men jeg klappet flere ganger på sidelomma der telefonen lå, og det kriblet i avtrekkerfingeren. Skulle gjerne vist dere hvordan det så ut, det var så flott. På veg tilbake i bilen snakket vi om alt mulig og ble veldig nysgjerrige da vi kom innom skadefelling. Martin kunne fortelle oss en del om det, som vi vil ta med oss hjem til våre trakter med tanke på for eksempel fellingstillatelse på grågås. Tankene var langt inne i saksbehandlinger da han bråbremset og skvatt til. Jeg forventet nesten en sjelden fugleobservasjon og fikk snudd hode i det vi siste forbi en flodhest. Bremselengden ble noen meter og hode mitt prøvde og forstå hva det hadde sett. Som regle tar hjernen beslutninger på grunnlag av erfaringer og det øynene så var en kortbent, brunfarget, stor, klompete, pattedyrlingende skapning i en stor dam. Det tok et sekund før jeg forstod at den hadde lange bein, den stod ganske dypt i vannet, men manglet hode. Å ja, en elg, den beitet på bunnen der, bare tre meter fra vegen. Martin ville rygge, men en bil sperret den smale vegen og vi måtte vente litt. Nå kan jeg vel at bilde, sa jeg og han bekreftet. Vi fikk rygget og jeg fiklet litt med kameraet og tenkte – hvor er knappen til å rulle ned vinduet. «Jeg har ikke vindu» datt det ut av meg, før jeg skjønte at jeg måtte ta bilde gjennom ruta. Panneklask.

Flodhest. Foto: Hege Ødegård.

Takk til Martin Eggen som viste oss rundt i ettermiddag og ikke minst stoppet på butikken. Vel fremme ved hytta igjen, ble det en liten benstrekk før vi gikk for å møte de andre årsmøtedeltakerne. Det ble mange navn og steder som skulle plasseres, og historiene satt løst. Mange som hadde opplevd fugle-gøye situasjoner og villig delte av sin kunnskap. Det er utrolig gøy å møte andre som er over gjennomsnittet interessert i ornitologi. Dagen endte i selskap med disse delegatene og i en fantastisk oransje/rød solnedgang.

God morgen i Lillesand og god natt i Bodø.

Skrevet av Hege.

Over Bodø. Foto: Mette Berg Nielsen. 

Denne helgen skal jeg delta på NOFs årsmøte som i år er lagt til Saltstrømmen i Bodø. Det er bare noen dager siden jeg var med Gunn langt syd i Sverige og akkurat nå føles det litt rart å være så langt nord. Bodø er egentlig langt hjemmefra og sist jeg var her brukte vi mange dager i bil, mens i dag tok det fire timer.

På denne fugleturen er vi flere som skal delta fra fauleforeningen i Aust-Agder (mer formelt NOF avd. Aust-Agder) og jeg reiser med Mette fra Arendal som hentet meg hjemme i ettermiddag. Hun er i likhet med meg en del av styret i foreningen og vi vil forenes med Helge (leder) i morgen. Mette er fersk i faget, men har sugd til seg masse kunnskap fra fuglefolka i fylket vårt og er over det første stadige av nøling. Det er uansett gøy å være med fuglefolk som det er litt fart i og hopper og spretter når de oppdager noe spennende, og det gjør Mette. For eksempel da vi så en havørn fra bilen mellom flyplassen og hotellet. Jeg satt i baksetet og frydet meg og er glad for at vi skal ha denne turen sammen. Og hun spratt igjen da vi passerte en elg.

Det var i grunnen er litt rar reise vi hadde. Og ikke minst planleggingen og pakkingen. Noen rare undringer over hva vi skulle pakke, måtte vi ha med solkrem, badetøy, shorts? Det var jo meldt så varmt, eller blir det boblejakke, lue og store fjellsko? Hva med teleskopet, hvordan pakker vi det? Mette hadde hele foreningen på tråden og fikk mange gode råd. Noen sier at de alltid pakker teleskopet i håndbagasjen, men vi skulle også ha med fotoapparat og kikkert, fuglebøker og festmiddagsklær. Dette ble litt mye å tenke på, så det ble noen telefonsamtaler før vi landet på å demontere stativ og legge alt i bobleplast i kofferten. Vi sikret oss med både shorts, solkrem og vindjakke. Det var krise et øyeblikk da kofferten ble for liten, og etter et stup inn i skapet etter syden-kofferten så ble det i orden.

Selv om vi er langt hjemmefra er ikke verden stor, slik som Mette ordla seg for ikke så lenge siden. Det begynte med at hun gjenkjente navnet til piloten som skulle frakte oss fra Bergen til Bodø, og hun fikk bekreftet av flyvertinnen at det var han som var fra Arendal. Hun ble overrasket da hun ble invitert frem i cockpiten, men tok turen frem og oppdaget en fantastisk utsikt. Hun var så vidt fått satt seg igjen da hun gløttet ut av vinduet og spratt opp igjen. Å gud, sa hun, og fant en ledig vindusplass og frydet seg over utsikten. Det var ikke flere ledige plasser, så jeg satt litt slukøret tilbake med knærne hardt plantet inn i naboens flysete. Arg…og «seatbelt on» skiltet var tent og jeg følte meg ikke ulydig nok til å hoppe bort til henne. Jeg satt og strak hals og så utsikten gjennom hennes telefon, så det var godt nok.  

Før avreise hadde vi fått kontakt med en Øivend som skulle komme og hente oss på flyplassen og bringe oss trygt frem de tre milene det var til hotellet. Det viste seg ganske fort at han hadde familie på Tromøya og det ble delt gode opplevelser fra det området. Det er ikke lenge siden Raet Nasjonalpark ble opprettet og samtalen gikk fort over på politikk, kommune og søknadsprosesser rundt et feriesenter ytterst på Tromøya. Det blir spennende å følge utviklingen i denne saken fremover. Vi synes det er bra at så mange ønsker å bevare og verne et så stort område i vårt kystmiljø.

Her er turens artsliste 

• (med oppdatert antall. Nytt tall er 98, hadde                                                                                                                      

           visst glemt å få med Grønnfinken...)

Gråspurv                             Ringdue                                  Sangsvane                               Splitterne

Bokfink                                Bydue*                                     Knoppsvane                            Gråmåke

Spettmeis                            Tyrkerdue                             Gråhegre                                   Svartbak

Kjøttmeis                             Nøtteskrike                         Trane                                          Sildemåke

Blåmeis                                 Flaggspett                            Stork                                          Fiskemåke

Gulspurv                               Svartspett                            Grågås                                       Hettemåke

Linerle                                   Grønnspett                           Canadagås                              Ærfugl

Vintererle                            Svarttrost                             Hvitkinngås                             Kvinand

Rødstrupe                           Gråtrost                                 Toppskarv                               Stjertand

Sanglerke                             Måltrost                                Storskarv                                 Krikand

Gjerdesmett                        Rødvingetrost                     Rødstilk                                    Brunnakke

Grønnsisik                           Duetrost                                 Heilo                                           Stokkand

Sivspurv                                Kaie                                         Sandlo                                        Lappfiskand

Pilfink                                    Kråke                                      Tjeld                                           Rødhodeand

Trepiplerke                           Skjære                                     Avosett                                     Knekkand

Svartrødstjert                   Kornkråke                             Vannrikse                                Taffeland

Tornirisk                              Ravn                                        Skogsnipe                                Snadderand

Gransanger                        Glente                                       Sivhøne                                     Laksand

Gråsisik                                Havørn                                    Sothøne                                    Siland

Bergirisk*                             Kongeørn                               Storlom                                     Toppdykker

Bjørkefink                           Musevåk                                 Smålom                                      Dvergdykker

Grønnfink                            Børingevåk*                          Storspove                                 Gråstrupedykker

Fuglekonge                          Fiskeørn                                 Enkeltbekkasin                      Svartstrupedykker

Stær                                      Spurve/                                   Vipe

                                                 Hønsehauk*                           Fasan                

                                                                                                     Rugde

* betyr her enten underart, (men vi regner de med allikevel)

 eller at fuglen var fløyet før vi fikk sett nok til å være sikre.

Gunn M. Benning-Rogers

På skraphaugen og nesten hundre.

Skrevet av Hege.

Foto: Hege Ødegård

Fulle av forventning var vi på lørdag morgen da vi satte av sted og snakket om alt som lå foran oss. Vi satt på kaia i Sandefjord med tomme minnekort, fulle batterier og sprudlende humør. Nå er kortene fulle, batteriene tomme og vi har sprudlet fra oss så det blir sikkert stille fra oss i noen dager. I dag stod vi opp til (ifølge Gunn) storlommen som fylte luften med sin særegne melankolske klang, men jeg var for treg. Arg… jeg har aldri hørt den lyden på ekte, bare via opptak, og ble noe misunnelig. Jeg prøvde å holde meg utendørs, men måtte inn i hytta for å pakke sammen. Sånne kjøreturer som dette, med bagasjen ut og inn av bilen, er vi blitt veldig erfarne på og det foregår stort sett i samstemt stillhet. Som et gammelt ektepar vet vi hva den andre tenker og jobben er unnagjort i en fei. Selv da vi stod og ventet på at resepsjonen skulle åpne (levere nøkkelen) tidde den trolske lommen, som jeg visste lå i vannet like ved campingen. Slukøret reiste jeg derfra.

Foto: Gunn M. Benning-Rogers.

Like ved grensen til Norge ligger en bil-kirkegård. Det er et gammelt skraphandleri som ble drevet på 50- og 60-tallet. I dag er det en turistattraksjon med besøkende som beundrer de gamle bilene og/eller tar bilder av dem, slik vi gjorde. Gunn og meg bestemte oss før vi reiste på denne turen at vi ville innom her den siste dagen. Vi plottet inn koordinatene og fulgte grusvegen langt inn i skauen. Et sted langs vegen fant vi ei brygge som vi tok frokosten på. Det var helt vindstille, litt fuglesang og sola begynte så vidt å ta tak i nattekulden. Ved første øyekast så vi bare et par måker som duppet midt utpå, men Gunn sveipet over med kikkerten og der lå den igjen, storlommen, et par denne gangen. Blikkstille vann, blå himmel, vår og ro i sjelen, gav en stemning som sitter i minnet. Identifisering av fugl kan også skje ved hjelp av lyd, og er like god som visuell artsbestemmelse. Mange av fuglene har sine egne særtrekk i sangen sin, og vi har lært oss mange, derfor ble frokosten inntatt med ørene på stilker. Tenk om vi hørte noe her vi satt, bare sånn helt plutselig, kanskje ei nøttekråke eller lavskrike. Vi snakker ofte om de fuglene vi ennå ikke har sett og har ei lang liste på fugler vi ønsker oss. Tenk om det skjer nå, den fuglen som vi har snakket så mye om? Vi snakket lavmælt om det vi hørte og midt i en setning ble et ønske oppfyllet. Jeg måtte svelge resten av ordene, armene mine føk til værs og slik satt jeg da storlommen ute på vannet gav fra seg fire flotte strofer.

Kan du høre storlommen? Foto: Hege Ødegård

Videre på veg innover i de dype skoger kjørte vi med vinduene åpne og lyttet, av og til stoppet vi, slo av motoren og håpet på en fuglekongestrofe. Vi lyttet til masse trost, meiser, rødstruper og kråkefugler, men ikke Norges minste fugl. Ved veis ende åpenbarte det seg et hav av gamle bilvrak. Skogen har prøvd å sluke mange av de. Jeg har leste et sted at det skal være så mange som tusen biler der. På tomta står et stort hus og noen mindre uthus rundt et stort tun. Nedenfor tunet på plenen står bilene i fine rekker som minner om amcar-treff, mens inne i skogen bak hovedhuset er bilene plassert i høyden. Det står en plakat på døra med enkle regler, man kan gå rundt å se og ta bilder, men ikke røre.

Foto: Hege Ødegård

Vi gikk litt i alle retninger og fant motiver som vi likte, om det var en spesiell bilmodell eller bare litt former og farger, så holdt vi på i halv annen time før vi reiste derfra igjen. Det stedet kan anbefales, om det er for bil entusiaster eller fotografiske ønsker så stod det til forventningene. Vi har sett en del bilder derfra, og vi var storfornøyde med det vi fikk knipset.

Foto: Gunn M. Benning-Rogers.

Foto: Hege Ødegård.

Foto: Gunn M. Benning-Rogers.

Det begynte å nærme seg hjemreise, men det må alltid tynes til siste slutt. Etter at vi hadde gjort unna harry-handling på grensa, fortsatte vi fugleturen inn i Norge og tok nordover mot Kongsvinger. Artslista som ble fylt på underveis begynte å nærme seg hundre arter. Var det mulig å få det til? Som tidligere nevnt blir det færre «nye» arter de siste dagene. Vi prøvde å finne biotoper som kunne inneholde andre arter enn det vi allerede hadde og vi har sett en stor dose åpne landskap disse dagene og tok nå opp og inn i skogen. Vi sjekket ut andres observasjoner de siste dagene i området (artsobs.no)  og så om det var noe der vi ikke hadde sett. Det mest spennende var en isfugl som var sett i Sandvika for et par dager siden. Ut på ettermiddagen snudde vi nesen hjemover med mellomstopp ved elva i Sandvika for å se om vi var så heldige. Vi har begge sett denne arten før, men aldri tatt bilde av den, kanskje i dag? Det bli ikke lykketreff og vi bestemte oss for å avslutte. Gunn var bestemt på at turen ikke var avsluttet før vi var kommet helt hjem, mulig vi kunne høre kattugle hos henne i kveld?

De siste timene hjem testet Gunn oss i fuglesang igjen. Det er flere nivåer på den appen og vi prøvde ut alle. Jeg satte på cruise-controllen og bilen tok oss helt til Lillesand. Rart å være hjemme igjen. Det er godt å være på tur, vi kunne tatt hele turen en gang til. Og mulig vi gjør det, om noen år, og mulig vi da velger et av stedene å fordype oss i. Hornborgasjøen er nok favoritten, men Falsterbo en høst med flere fuglefolk hadde også vært supert. Det er så mye mer å oppleve, så mange turer fremover som kan planlegges og drømmes om.

Det ble 97 arter (ingen kattugle), og fullstendig liste kommer i neste innlegg.

Takk for turen, Gunn.

Boffet hele dagen.

Skrevet av Hege.

Bjørkeskog. Foto: Hege Ødegård.

For noen år siden snakket jeg med noen fuglefolk fra Kristiansand og de hadde en betegnelse for fuglekikking fra bil – boffing –og det ordet har vi adoptert. Vi har boffet i hele dag, altså nesten ikke vært ute av bilen, og det har vært nødvendig. Falsterbo ligger 764 km fra Lillesand og vi måtte ha en ren kjøreetappe i dag for å nå hjem i morgen. Det går an å kjøre hele etappen på en dag, men da kan vi ikke stoppe for noen observasjoner, og det blir enda vanskeligere, så vi har hatt mange små stopp, men bare for å sjekke ut noen jorder eller vann. Tidligere har jeg skrevet om landskapet vi har kjørt gjennom og det har egentlig overrasket meg hvor mye sør- og øst- Sverige ligner på flate Danmark. Det er kanskje rart at jeg er overrasket, men jeg hadde et annet indre bilde av hvordan dette landet så ut, jeg trodde det bare var høye graner og furuer og kjedelige lange rette veg-strekk. I stedet har vi funnet så mye kulturlandskap, iblandet øyer av velstelt bjørk eller bøkeskog eller gedigne gamle eiker.

Foto: Hege Ødegård

I dag har vi kjørt på vestsiden nordover fra Malmø til Gøteborg og Uddevalla, og der fant vi masse kjedelig skog, mil etter mil med tette holt ispedd noen innsjøer eller enkelt jordflekker. Dette landskapet minner mer om den norske skogen og vi trodde flere ganger at vi var i øvre Birkenes. Dagen i dag begynte uansett litt lettere enn dette, med glente over hytta vi hadde leid på en camping i Höör. Morgenskvitter fra bokfink, gransanger, kjøttmeis og kornkråker m.fl. fylte den vindstille morgenen og endelig var det meldt litt varmere. Vi stilte inn navigasjonen på Ørje og satte av sted. Damen i dasjbordet har som eneste mål å få oss så fort som mulig fra a til b, og det innebærer mye motorveg. Gunn ble nesten arbeidsledig og satt og dinglet med beina, da vi bestemte oss for å være litt ulydige. Vi sporet av og inn på litt avsidesliggende veger og første bråstopp lot ikke vente på seg. Jeg tverret bilen, rullet ned vinduet og strakk meg etter kameraet i en og samme bevegelse. Gunn stakk hodet over på min side og satte artsnavn ved første øyekast – hegre? – Næhei, det er det ikke (med trykk på ikke), sa jeg og slang frem den store linsa i vinduskarmen. Jeg har endelig fått tak i ei linse som jeg kan ta fuglefoto med, og har øvd meg på hele turen, og det er vanskelig, spesielt hvis fuglen er i farta (flyr) og jeg er i farta (puster eller ustødig) og det er lang avstand. Jeg fikk knipset tre bilder av en stork før den var vekk og ingen av dem traff godt nok. Øve, øve, øve og litt flaks.

Stork i farta. Foto: Hege Ødegård

Mange har spurt meg om fuglefotografi og jeg har ikke hatt utstyr til å bedrive det selv, men har fanget opp mange tips over flere år i fugleforeningen og fotoklubben, så nå er jeg klar for å prøve. Det er uansett utrolig gøy, min fugleinteresse har nå fått nye dimensjoner, og jeg er igjen blitt nysgjerrig på vanlige arter. Alt som er innenfor min nye rekkevidde er av interesse og jeg håper jeg kan utvikle meg i fuglefoto og på dyr. Igjennom de svenske skoger håpet jeg på at et villsvin skulle dukke opp, men det er vel ikke så enkelt, vi så bare rådyr, døde grevlinger, harer og tamme struts.

Glentene dukket opp både her og der og vi bestemte oss for å telle hvor mange vi så i dag, det ble 15 stykker, de første 11 på 2 timer. Helt utrolig. Vi tok frokost ute i det fri i nærheten av en stor flott nasjonalpark, og vi lyttet på fuglesang og vi er blitt ganske gode på å identifisere dem på lyd. Et langt plystrende piuuu med en lengtende undertone, litt sørgelig, gjorde at vi hopp litt. Vi har begge installert en fuglesang app på telefonen, BirdID, og etter litt undersøkelse fant vi ut at det var lyden av glente. Den hadde vi ikke hørt før og vi ble enda mer forelsket.

Spennende rundkjøring. Foto: Gunn M. Benning-Rogers.

Bare sånn for gøy- Foto: Gunn M. Benning-Rogers.

Etter frokost fortsatte vi ulydig innover snirklete veger og blant skoger og landbruk telte vi glenter. Et sted måtte vi ut med teleskopet for å sjekke en mulig falk som landet på et jorde. Vi stod der i nesten femten minutter og på den tiden hadde vi tre glenter og fire musvåker på det jordet. Falken fant vi ikke igjen. Bonden kjørte der ute med plog og hadde vendt jorda, og fuglene gikk der og beitet på alt det gode. Noen meter til med boffing og det ble bråstopp igjen, endelig en storspove. Fotografert og dokumentert og idet vi skulle til å skippe videre, fant vi en enkeltbekkasin som trykket nede i gresset. 

Storspove. Foto: Hege Ødegård.

Enkeltbekkasin. Foto: Hege Ødegård.

Helt utrolig på en dag hvor vi egentlig skulle fra a til b. Det er lurt å være litt rampete av og til.

Gunn så på klokka og rettet ryggen og bestemte at nå var det på tide å lytte til damen, hun gav henne ny destinasjon etter å ha sett på kartet. Det må jo være mulig å komme seg til Gøteborg via disse kronglete vegene og så ta motorvegen direkte til neste overnattingssted. Vi viklet oss inn i et nett av grusveger med jakttårn i hvert et holt, skog, skog, skog, og endelig et stort vann langt der inne på heia. Et lite sveip med kikkertene og der satt den også. Storlommen. Den har jeg ønsket meg over lengre tid, da jeg ikke har gode selvoppdagede funn av denne arten. Ut med teleskopet og på med adapter til telefonen og det ble et dokumentasjonsbilde.

Mobilfoto gjennom teleskopet. Storlom. Foto: Hege Ødegård.

Påsken startet for fullt i dag og det ble sneglefart igjennom Gøteborg, og noen feilnavigasjoner. Jeg er fortsatt glad for at jeg har skrudd av lyden på ho derre, eller så ville hun ha revet seg i håret av alle mine rare krumspring. Etter Gøteborg ble det full fart videre mot Uddevalla, og det er mange fotobokser langs vegen, og alle er merket. Jeg kan opplyse om at jeg ikke er råkjører, men vi stusset over alle de som kjørte forbi oss selv når vi lå litt over fartsgrensen. Sånn er det vel, alltid noen som vil fortere frem. Vi fortsatte nordover og ramler innom flere forskjellige samtaleemner. Et av de ledet til fuglelyder. Dagen i dag har bestått av mye lytting etter fuglesang, på de små stoppene vi har hatt, har vi slått av bilmotoren og bare lyttet med hodet ut av vinduet. Gunn åpnet app-en og vi sjekket ut et par lyder vi lurte på. På den app-en finnes det også treningsoppgaver, og Gunn startet en runde med lyder vi kunne gjette på. Sånn holdt vi på mens sola forsvant i en rød kveldsdis, lyd etter lyd og mange vi kunne og mange vi lærte oss. Det kan anbefales.

Vel fremme ved hytta så vi at vi hadde leid ei hytte som het Storlommen, og innendørs hang et flott bilde av tre storlom på veggen og dagen var en fullendt.

Foto: Gunn M. Benning-Rogers.

Skåne og Falsterbo.

Skrevet av Hege

Ved Skanør havn. 

Det var veldig hyggelig å stå opp i dag og se at så mange har lest innleggene våre. Vi har det veldig gøy på tur og synes det er artig å dele det med dere, samtidig som det blir noe vi kan se tilbake på. Det ble sent i går kveld før vi var ferdige og vi lurer litt på hvorfor vi har begynt med dette. Det tar mye tid på kveldene med redigering og skrive teksten, etter en full dag med fugletitting og fotografering. Jeg var så heldig for noen år siden å få reise fjorten dager i Norge og blogge hver kveld, og har lurt på om jeg sammen med Pixeljentene skulle prøve noe lignende. Det tok ikke mye overtalelse til for at jentene ville prøve det ut og så får vi se om vi klarer å opprettholde den.

Dagens reisemål var Falsterbo, et sted helt syd i Sverige og et kjent sted for høstens rovfugltrekk. Hjemme har vi ofte hørt om dette stedet, lest og sett bilder med store flokker rovfugl. Nå som vi sitter her i sofaen etter å ha utforsket området er vi litt overrasket. Vi fant ikke så mye fugl som vi så for oss. Vi funderte på det i dag om det kan ha sammenheng med måten vi «teller» fugl på. Vi skriver opp hver ny art vi ser og til slutt summerer hvor mange arter vi har sett totalt. De første dagene raser det inn på lista og nå på fjerde dagen skal det litt til å finne «nye» arter. Det kan hende at vi får en følelse av at vi har sett færre fugl i dag enn det vi faktisk har. En ting er sikkert at glente har det vært flust av. Det er noe snålt når Gunn sitter med armene i kors, kikker ut over jordene, løfter en finger og sier – glente – som om det skulle være en musvåk. Etter utallige turer over en tiårsperiode til Danmark har vi fått en god dose musvåk og vi bråstopper ikke lengre for dem, så da hun vinket ut mot himmelen i dag og nesten ikke rikker på øyelokket, så trodde jeg hun skulle si musvåk. Det er i hvert fall tydelig av vi er kommet til glente-land, da vi nesten ikke har sett musvåk i dag.

Kunsthall, Naturum og restaurant på Falsterbo.

Som reisende fuglekikker er det fantastisk å komme til steder det er tilrettelagt for denne hobbyen. Tidligere innlegg viser tårn og stier som er anlagt slik at man kan kikke utover store områder uten å forstyrre fuglene. Vejlerne i Danmark er også et slikt sted hvor vi kan forflytte oss fra sted til sted, se etter fugl underveis og ha lengre pauser på stier eller i tårn. Falsterbo er så viden kjent for sine mange observasjoner og store artsliste at vi få for oss en haug av slike installasjoner. Det fant vi ikke. Det første vi gjorde var å finne Naturum, slik som de har ved Veljerne og Hornborgasjøen, for å skaffe oss en kart over området med informasjon om hvor man kan se fugl fra. Vi valgte ut noen steder og satte av sted. Først ut var Falsterbo fyr, som lå i enden av en golfbane. Der måtte vi kjøre ut på banen med advarsel om at det kunne komme flygende baller, golferne ropte «fore» dersom ballen var i lufta og passerende ble bedt om å holde seg for hodet og dukke. Det ble noen rart i det vi passerte gjerdet, Gunn bad meg rulle opp vinduet i tilfelle ballene kom, og jeg fikk en følelse av at vi kjørte igjennom Løveparken. Vi kjørte sakte slik at vi ikke skulle forstyrre golferne, og så for oss at vi snart ble «angrepet». Vel over grusgangen fant vi fyrtårnet, forfallent og innesperret, med en ustelt hage. Dessverre fant vi ikke noe som indikerte at dette var et fuglekikkersted, annet en punktet på kartet. Fuglene glimret også med sitt fravær, mye vind, kaldt og ikke mange gjemmesteder langs kysten der Østersjøen står rett på. 

Toppender. Foto: Gunn M. Benning-Rogers.

Stær. Foto: Gunn M. Benning-Rogers.

Vi forflyttet oss igjen og fant et havneområde lengre vest for fyret, Skanör, og her var det liv. Masse hvitkinngjess og endelig avosett. Disse sistnevnte er noen artige krabater som lager en spesiell lyd. De hadde samlet seg ute i våtmarksområdet i to store flokker og virvlet av og til opp i en stor sky, kaklet og maste og vinglet i luften før de satte seg ned igjen. Stæren er vel den mest kjente arten som kan danne store «skyer» hvor de flyr nesten helt synkront og skaper uvirkelige formasjoner på himmelen. Avosettene som vi så i dag, selv om de bare var ca 100 stykker, minnet meg om stærflokkene jeg fikk oppleve på fugletur til Vadehavet i Tyskland for noen år siden. Like ved satte flokkevis med hvitkinngjess, og av og til hoppet de i været nesten alle sammen på en gang. Gunn og jeg funderte litt over bevegelsene deres og sammenlignet dem litt med grågås. Grågåsa kan også plutselig hoppe rett opp og det kan se ut som panikkflying, uten mål og mening. Flukten fra noe som skremte dem opp, sammen med kjeftete lyd stikker de i alle retninger. Nå har vi sett en del flokker med hvitkinngjess og disse kan også bli skremt opp av noe, folk eller hunder, og sette av sted, men dog ikke like panikkartet som grågåsa. Disse virker mer grasiøse og samstemte og former flott både formasjoner og skyer før de bestemmer seg for hvor de skal. Noen ganger kan vi være så heldige at de passerer rett over oss, og det er magisk å stå under når himmelen fylles av gjess som småkakler og strømmer over oss.

Avosett. Foto: Hege Ødegård

Etter å ha prøvd ut et par til av de avmerkede punktene på kartet, og fortsatt ikke fant noen gode utsiktstårn, forsøkte vi å komme oss av halvøya. På tur pleier Gunn å være kartleser og loser meg gjennom landeveger og byer, men etter at jeg fikk bil med navigasjon har vi begynt å bruke den litt, så får hun litt hvile. Ute på Falsterbo fant vi ut av at det var mange veger på kryss og tvers, rundt avstengte våtmarksområder og golfbane, mengder med store kolonihagelignede villastrøk, og i dette virvaret fant jeg ikke ut av, navigasjonen prøvde å hjelpe meg, men jeg bommet på et par rundkjøringer og den re-kalkulerte (jeg er glad for at jeg har slått av lyden på den dama). Gunn tok over etter at jeg passerte samme rundkjøring to ganger og vi kom oss helberget videre. Vi fortsatte opp kysten på vestsiden, men fant bare stengte veger, snudde mot øst og endelig fant vi litt utsiktpunkt med plass til å parkere langs vegen. Her fant vi turens første terne, splitterne. Og vannet var fullt av brunnakke, gravand, stokkand, toppand, skarv og mer, men ikke noen flere nye kryss.

I dag begynte vi å evaluere turen og fant ut at dersom vi skulle anbefale å reise til Sverige på fugletur, så velg deg ut et område du kan fordype deg i. Bruk gjerne et par tre dager rundt omkring i et mindre område enn å ta alle tre på en tur. Falsterbo kan du gjerne spare til en høsttur eller i mai som vi nå har skjønt, vi er tidlig ute for de store mengdene. Ellers kan vi tilføye at Sør-Sverige er veldig flatt, mye landbruk, og litt dårlig vegskilt. Her står skilt med stedsnavn et par meter før hvert kryss eller rundkjøring, og ikke gjentatt ved krysset eller i rundkjøringen, slik vi er vant til fra Norge eller Danmark. Det er en dårlig kombinasjon for oss fuglefolk som ser ut over jordene, inn i hager og opp i trær og har allerede glemt hvilken veg som leder til hvilket sted i det vi er fremme i krysset. Det har blitt mye feil i valg av retning, men det har også krydret turen, og vi har tross alt ferie.

Harepus. Foto: Hege Ødegård

 

Foto: Gunn M. Benning-Rogers.

Øland og rovfuglene.

Skrevet av Hege.

Foto: Gunn M. Benning-Rogers.

Som dere ser ut i fra overskriften har vi i dag vært på Öland og hatt mange rovfugl observasjoner. Denne øya som ligger langs østkysten av Sverige har broforbindelse og er 137 km lang. Til sammenligning kan nevnes Jomfruland som er 7,5 km lang, og vi hadde satt av en halv dag til denne øya. Og det var ikke nok. Uansett har denne destinasjonen vært på ønskelista så lenge at når vi først skulle til Sverige så la vi inn denne på reiseruten. Og der var verdt det, med et fantastisk kulturlandskap, små afrika-lignede biotoper, lange grunner og steinviker.

Noen ganger skulle jeg ønske at vi bare kunne ringe inn en handleliste til en butikk (tror de har oppfunnet det allerede), og slippe å måtte stoppe (ikke minst å finne) for å handle inn mat. Når man er i fuglekikker-habitt og -humør så er ikke store kjøpesentre bra for stressnivået. Jeg kjenner at jeg blir fort rastløs av å gå inne på butikker med masse folk og i dag fant vi ikke mindre enn et City-Gross marked. Men vi overlevde det, og frokosten ble nytt ved en installasjon like over broen, noen store gamle vindmøller. Disse betegnes som stubbmøller og kan vris på stubben etter vindretningen. Og øya er full av slike stubbmøller, og forklaringen er enkel, masse vind. Også i dag.

Frokost ved KvargKungen.

Sent på formiddagen kom vi frem til sydligste punkt på Öland, Ottenby fuglestasjon. Her står et flott fyrtårn og masse små hus. Sesongen var ikke helt kommet i gang, men det var en del fuglefolk der. Vi tok frem teleskop og fant flere utsiktsboder. Vi er vant til gapahuk-lignende skjul, men disse er bygd med finurlige le-vegger slik at man alltid kan finne ly for vinden. Området kan sammenlignes med Lista, bare 10 ganger større, og forventningene var høye til vadefugler og andefugler, men det vi fikk jo et hint fra guiden i går. Han lurte på hvorfor vi var kommet til Sverige nå, han mente at den beste tiden var i mai. Så vi forstod det i dag her, da vi ikke fant så store mengder som vi hadde forventet. Nevnes kan sandlo, heilo og heldigvis en stor flokk hvitkinngjess. Vi ble ikke så lenge der i vinden, så vidt vi kunne holde fast teleskopet, og returnerte til bilen.

Foto: Gunn M. Benning-Rogers.

Ølands sydligste utsiktsbod.

I et lite smau, kunne vi se over en høy mur ned på et lite vann. Der så vi et par ender som duppet og vi listet oss bort. Gå stille, sa jeg, og tenkte vi ikke måtte skremme dem. Vi fikk knipset litt og synes vi var heldig som fikk brunnakke så nærme. Gunn stusset litt etter en stund over fargene og jeg hadde begynt å lure litt på hvordan de svømte rundt. Jeg sjekket bildene (zoomet inn) og i det jeg oppdaget hva som var galt, utbrøt Gunn – Hei, det er jo falske. Da haustlo vi, og ikke lengre så viktig å forholde oss stille. Ja, ja, sånn kan det gå. Jeg er veldig glad for at vi stod alene der i smauet.

Fra fyret og nordover igjen tok vi «Fuglevegen» på østsiden av øya. I sneglefart. Det syntes sikkert alle de andre som passerte oss. Jeg tenker også at de egentlig er vant til sånn søndagskjøring og naudeparkering, selv på en mandag. Og dersom de vil forbi og det ikke er plass er det ikke vanskelig å gi et hint til oss. Bare et lite tut på hornet er fint. I dag opplevde vi at en bil prøvde å presse seg forbi på venstre side, det viste seg at det ikke var plass, og den ble sittende «fast». Det løste seg fint ved at vi flyttet oss, men vi fuglekikkere kan bli litt ensporet, så vi får ikke med oss at det finnes andre mennesker. Så dere må ha oss unnskyldt dersom dere treffer på oss der hjemme en dag.

Foto: Gunn M. Benning-Rogers.

Sanglerke. Foto: Hege Ødegård.

Kongeørn. Foto: Hege Ødegård

Det var litt vondt å reise fra øya etter bare noen timer, men vi håper at vi kan komme tilbake en annen gang. Og bruke mye tid og gå litt mer rundt, for denne øya har mye å by på. Kanskje en mai om noen år, med forhåpentlig mindre vind. Vind er vel noe rovfuglene liker, tror, jeg, som de kan ligge på. I det vi nesten var ferdig med øya og bilen hadde fått litt større fart, fikk Gunn øye på en «svevefugl». Det er betegnelsen på disse som svever der på vinden og sirkler og jakter. Uheldigvis hadde vi en lastebil bak oss, og bråstoppen måtte vente på seg, da hun utbrøt, den er svær, det er en ørn. Jeg fikk vrengt inn på en sidevei og hun var ute før jeg hadde stoppet. Støvskyen stod rundt henne da hun så i kikkerten at det var kongeørn, med bytte. Den blir jaget av to ravner, sa hun. Jeg fomlet med bilbeltet og lette etter kameraet i baksetet (under jakker og fuglebøker). Da jeg endelig var kommet meg i posisjon, hadde Gunn flere nyheter. Glente! Jeg knipset kongeørn og glente om en ann. Æææææ…hæ…en havørn også, utbrøt hun. Jeg skjøt fra hofta og det svevde så mye rovfugl i lufta på en gang at vi ble helt tullerusk. Gunn stod med kikkerten og telte to glenter, en kongeørn, en havørn og seks ravner innenfor en tidsramme på 3 minutter. De så ut som om de oppholdt seg i noenlunde samme terreng, det er ikke vi vant til akkurat. På toppen av det hele så ropte en fasan, jeg er her, med sitt karakteristiske «skuæk».

Glente. Foto: Hege Ødegård.

Havørn. Foto: Hege Ødegård.

Nå ligger vi på senga i en stuge (hytte) på en campingplass, hvor en veldig hyggelig herremann tok oss imot. Det var en ca. tre timers lang kjøretur uten særlig fugl (i hvert fall ikke mulighet for å stoppe) i kveld, og det ble noen rare samtaler i bilen. Litt filosofering og fundering, løse verdensproblemer og analysere diverse dilemmaer. Vi gikk tom for topics et øyeblikk og det datt inn en tidligere samtale jeg hadde hatt med noen andre fuglefolk. Jeg kunne så vidt erindre at noen hadde nevnt podcast i sammenheng med fuglekikking. Kunne det være mulig at vi kunne bruke den siste timen i bilen til å lytte på noe sånt? Gunn lette og fant noe helt spesielt, «fuglesang minutt for minutt». Konseptet har vi ikke helt fått tak i, men vi hørte på noen som hadde stått opp før fuglene begynte å synge, og opplevde morgengry sammen med fuglene og deres sang. Veldig interessant, vi hørte på fuglesang og programledernes forklaringer. 

Hornborgasjøen og vegen videre.

Skrevet av Hege.

Nå har vi landet i sofaen i ei nydelig stue helt ute ved østkysten. Og det var godt, det var langt å kjøre fra Hornborgasjøen. Vi skippet hele middagen for å ikke komme frem altfor sent, og skal snart spise knekkebrød med brunost (nydelig) toppet med sjokolade til dessert. Først redigere bilder og skrive litt om dagen i dag. Og den begynte så fint, med en uthvilt kropp i en god seng, i et stille hus, og jeg våknet før vekkerklokken av at sola prøvde og titte under øyelokka. Jeg hadde trukket ned rullegardinet, men sola stod rett på og ville si at nå var det på tide å komme seg ut å sjekke fuglelivet rundt gården. Vi hadde overnattet i en ombygd låve og omgivelsene var landlig, med grusveger, tun-tre og flott hage.

Ute på trappa satte jeg meg rett ned på hellegangen rett ut fra døren og sjekket fb, candycrush, værmelding, google maps o.l., mens jeg lyttet på fuglesangen. Da kom jeg på at jeg ikke hadde lagt ut en artsliste på bloggen over gårsdagens funn, så da lager jeg heller en på siste blogginnlegg fra denne turen.

Her er utsikten fra trappa.

Før 09 hadde vi pakket, takket vertskapet og lyttet og tatt bilder av gårdens fugler, og vi satte kursen tilbake til Hornborgasjøen. Det var klart at vi ville tilbake til det synet av mange tusen traner, og om mulig like mange andre arter. Selve Tranedansen som ligger i sydspissen av sjøen er veldig godt tilrettelagt for interesserte. Det er bobiler på rekke og rad, nesten fulle parkeringsplasser og folk over alt. Området er heldigvis veldig stort, med tydelige grenser for hvor man kan ferdes, og med mange utsiktssteder langs gjerdet. Det står som regel alltid noen der med teleskop og store telelinser som ønsker å få et glimt av dansende traner. I går kveld var kveldslyset fint på tranene og de ble flotte og fotografere i lav sol rett på dem, men noe av magien kommer ved soloppgang. På natten er alle tranene lengre inne i sjøen og overnatter, og ved daggry returnerer de til jordene ved sydspissen, og da får man lav morgensol inn bak dem. Dere har sikkert sett noen slike flotte bilder av dansende traner i silhuett? Mange som har bobil overnatter på parkeringsplassen og er ute med linsene før lyset treffer jordene og de første tranene som kommer tilbake, men det var ikke vi. Vel har vi begynt å ta mer fuglefoto, men ikke så tidlig på dagen.

Natutrm ved Hornborgasjøen øst

Gangbro og enda et utsiktstårn.

Hornborgasjøen har to store sentre (Naturum) hvor det er store utsiktstårn, kafe, toalett, stier og grusganger, den ene i sydspissen, men også en på østre langside. Dit reiste vi i dag tidlig, og idet vi parkerte rullet det inn et billass med fugleturister, med guide. Vi ble gående litt i etterkant av dem, og fikk med oss litt av guidens observasjoner. Turfølge ble stående på rekke og rad med kikkert, teleskop og fotoapparat og speidet utover, mens guiden ropte ut diverse fuglearter (på svensk), og vi lyttet og prøvde å oversette oss imellom. Her så vi knekkand, krikkand, snadderand, taffeland, rødstilk, toppdykker, gråstrupedykker, skjeand, stokkand bl.a. Vi fortsatte videre på gangbroen over til et gedigent fugletårn og gikk litt bakenfor (for å komme unna vinden) og satte oss ned på en benk. Her oppdaget vi at det var to voksne personer med gule vester som tok imot spørsmål fra tilreisende. Gunn og jeg satte og så på fugl og folk, og hun skopet (kikke gjennom teleskopet) utover sjøen. Jeg hadde allerede tatt et sveip før henne og satt henslengt på benken da hun utbrøt – å i hel……sike. Jeg rettet meg litt opp og spurte – hva tenker du at du har sett nå? Hun nølte, mulig for å dobbeltsjekke (det må vi alltid) før hun slapp ut bomben. RØDHODEAND! Nei….sa jeg. Det er ikke mulig, Jo!, sa hun. Jeg så nettopp på den i boka og tenkte at vi hadde mulighet for å se denne her, sa hun. Hun justerte skopet til rett posisjon, og jeg fikk se. Det var en liten antydning til noe rødt langt der ute i sjøen, blant toppender. Hver gang bølgene var litt for høye eller solen ikke traff hodet på anden, kunne vi ikke se noe rødt. MEN, det var ikke tvil. Vi konstaterte at vårt nye store kryss var i boks og jublet sjenert. Jeg ville si det til alle, det er et stort funn det ute, men Gunn bare tenkte at den visste de sikkert om. Vi trengte liksom ikke komme der å virke «important». 

I det vi skulle til å gå, tok jeg allikevel et steg mot en i gul vest og viste han bildet av anda i fra boka. Her skal det sies at vi har fuglebok med norske artsnavn og han stusset fælt da jeg viste han denne. Jeg spurte om denne fuglen lå der ute på sjøen, og han kikket spørrende på meg, ristet litt på seg og kom med mange forskjellige andre alternativer. Jeg avfeide hvert forslag og bad han om å finne ut av hva denne arten heter på svensk. Da kom den andre gule vesten med svensk fuglebok og hun hoppet litt mer da hun skjønte hva vi prøvde å si. I dette øyeblikket kom flere fuglefolk til, blant annet et par inn bak Gunn, som bekreftet vårt funn. Han første i gul vest fortsatte å se veldig forvirret ut og kom med flere argumenter for disse andre forvekslingsartene. Men, sa Gunn, det er jo ingen som har så rødt nebb. Jeg innså at her måtte det jubles litt mer offentlig og tok tak i damen bak Gunn og jeg innbød til high five. Hun tok hintet og det ble dobbel five. Folk rundt oss så litt rart på oss, og damen utbrøt – disse fuglefolkene er litt rare – men hun smilte av det hele. Den første gule vesten var fortsatt i ubalanse, og Gunn viste han i vårt teleskop. Han rakk nesten ikke opp, og hun justerte flere ganger, før det ble fulltreffer. Han så en rødlignede andefugl i sjøskvulp, men påstod at han så så dårlig. Så før vi gikk fra han, hadde vi fått enda flere proffe fuglefolk dalende ned fra toppen av fugletårnet med ferske oppdateringer av bomben. Deriblant guiden fra busslasset, og han var også med på en liten high five. Vi var veldig fornøyde med denne oppdagelse, som ifølge boka bare ses i Norge med et snitt på et eller noen få funn hvert tiår (har ikke sjekket svensk bok, som jeg btw kjøpte inne i kiosken).

Rødstilk. Foto: Hege Ødegård

Sothøne. Foto: Hege Ødegård

 

Toppdykker med gjedde. Foto: Hege Ødegård

Etter denne store opplevelsen blir nesten alt annet vi så i dag liten fisk, men vi har hatt mange flotte arter, bl. a. fiskeørn, mange musvåker, tårnfalk, glente, dvergdykker og svarthalsdykker. Vi så blant annet en toppdykker som fanget ei stor gjedde.

Rundt Hornborgasjøen finnes flere parkeringsplasser med utsikt over sjøen, og flere fugletårn. Vi fartet litt rundt før vi til slutt satte kursen mot øst og Mönsterås. Det ble fire timer i til dels stor fart, mye på motorvei, men også mange fine kronglet landeveier med flott kulturlandskap. Langs vegen fant vi rev, rådyr, harer og enda flere traner. Det ble en ren transportetappe og vi var litt krokete i ryggen da vi endelig kunne konstatere at vi hadde funnet rett hus.

x